torsdag 24. oktober 2019

Takknemlighet tross alt

I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive. Men her sitter jeg og skriver likevel. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet. Takknemlighet for at jeg når frem til noen som virkelig trenger dette.
Det koster å dele historien min, men det er verd det når jeg vet at det er til hjelp for noen. Har fått mange tilbakemeldinger på at det er godt at jeg tør å sette ord på dette vanskelige temaet.
Det er vanskelig å dele så intime ting. Vet det er ubehagelig å lese, men tro meg - jeg sparer dere for de værste detaljene. Jeg hadde ikke delt dette for tre år siden. Da stod jeg midt oppi den tøffeste delen av behandlinga. Jeg var knust, visste ikke åssen jeg skulle klare å stable meg på beina igjen. Men jeg klarte det. Derfor er tida inne nå. Jeg vet at jeg ikke var det eneste offeret til onkel. Det er vondt, samtidig er det godt å vite at jeg ikke er alene.

Jeg var utrolig lydig som barn. Det har jeg nevnt noen ganger. Nå stoler jeg mer på meg selv og bruker magefølelsen min.
Fasaden utad var ubevisst veldig viktig i oppveksten min. Det gjaldt nok for hele storfamilien. Det er ikke noe galt i fasader, men når fasadene overskygger fæle ting som skjer, blir det uutholdelig. Overgrep skjer i "de beste hjem"!!!

Må også si at jeg ikke skriver denne bloggen for å få medlidenhet. Bruk heller medlidenheten, du kanskje har, på de som lever i dette i dag, og på de mange voksne som har gått med sånne opplevelser inni seg i mange år uten å si noe. Helt alene!  DET er en helt spesiell ensomhet!
Jeg har valgt å fortelle. Ikke for å vise hvor fælt jeg har hatt det, men for å vise at det går an å komme seg gjennom smerten tross alt.

Tidligere har jeg skrevet at kroppen husker. Men jeg er et eksempel på at kroppen er sånn skrudd sammen at den glemmer eller gjemmer også. Det har vært min beskyttelse. En viktig beskyttelse - helt til bobla sprakk.

SMSO = senter mot seksuelle overgrep. SMSO er et fantastisk flott sted hvor man kan snakke med noen som bryr seg - uten henvisning fra lege og uten lange ventelister.
Første gang jeg gikk inne den døra i 2016 følte jeg meg liten. Følelsen av skam fikk meg til å tenke på om det var noen jeg kjente som så at jeg gikk inn der. 🙄 Jeg ble møtt av hyggelige mennesker. Fikk en kaffekopp i hånda. Beroligende å ha noe å holde i. Men jeg skulle prate med en mann!!! Kunne jeg takle det?? Jeg utfordra meg selv og kasta meg ut i det og sa at det var OK. Han var og er en fantastisk mann som stilte de rette spørsmålene for meg. Der fikk jeg også tips om ting jeg kunne jobbe videre med. Ting som kan virke små, men som ble utrolig viktig for meg. Han sa blant annet i en bisetning et det er noen som anmelder en person - selv om han er død.
What? Er det mulig? Akkurat det har jeg nevnt flere ganger i dagbøkene mine. Har skrevet ; "Tenk om det gikk an å anmelde en død mann!!!"
Da skjønner du mitt neste steg. Jeg har anmeldt. Det var skummelt å gjøre det. Jeg er glad for at jeg har gjort det. Prosessen dit var kort, for jeg hadde jo allerede tenkt igjennom det. Jeg snakka med en politi jeg kjenner. Hun viste vei videre til hvem jeg skulle snakke med. Fikk en bistandsadvokat som var veldig bra. Fikk beskjed om at hvis jeg ville anmelde burde jeg skrive alt i kronologisk rekkefølge og ta med så mange detaljer som mulig. Akkurat det var pyton. Det var helt forferdelig å beskrive akkurat det som skjedde. Men jeg brukte viljen, staheten og magefølelsen. Skreiv og skreiv. Leverte alt til bistandsadvokaten sammen med alle dagbøkene i tilfelle de ville se de også. Hun putta alt i en konvolutt og sendte det til politiet i den bygda med palasset på toppen.
Jeg fikk beskjed på forhånd om at det kom til å bli henlagt av to grunner. Mannen var død og saken var foreldet. Jeg valgte likevel å anmelde fordi jeg ville at politiet skulle vite om meg i forhold til andre overgrepsofre av samme mann.
Jeg var ikke forberedt på følelsen jeg fikk da bistandsadvokaten la alt i en konvolutt og satte frimerker på. Jeg kunne legge saken i fra meg der den hørte hjemme, der den skulle ha vært for flere år siden. Det føltes som om mange kilo falt av skuldrene mine. Jeg var så takknemlig for at mannen på SMSO nevnte at andre anmeldte. Jeg gjorde det ikke for å ødelegge for familien til onkelen min. Jeg gjorde det som en del av helingsprosessen min.

Jeg har overlevd. Nå lever jeg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar