Dette høres kanskje veldig anklagende ut. Men jeg vil ikke såre noen med de spørsmålene. Jeg er heller undrende til at det ikke var noen som forstod. På 70-tallet var det ingen fokus på seksuelle overgrep. Ingen fokus på hvor ødeleggende det er for et barn og oppleve dette. Tror ikke de som var rundt meg tenkte i de baner i det hele tatt. Hvem ville trodd DET om en så oppegående mann?
Jeg vet at foreldrene mine har en enorm skyldfølelse for at de ikke så, at de ikke skjønte. Det forstår jeg at de har. Men jeg vet at det var utrolig vanskelig å oppdage det. Jeg sa ingenting. Onkelen min var som sagt en oppegående og respektert mann.
Jeg har på mange måter vært heldig oppi det hele. Jeg har bodd i en trygg og god familie med foreldre som ville det beste for meg, foreldre som brydde seg om meg. Barndomshjemmet mitt var liksom friplassen min. En trygg plass og komme hjem til - etter alle turene vi hadde hjem til onkel i palasset og på diverse hytteturer sammen med han...
Da jeg var fem år var jeg ei jente som er livsglad og tillitsfull. Plutselig forandret jeg meg til å bli ei innadvent og avstengt jente. Ei jente som prøvde å være usynlig - samtidig som jeg håpet på at noen skulle se meg. Jeg ble veldig forknytt.
Når jeg ser tilbake, syns jeg det er rart at det ikke ble oppdaget. Foreldrene mine merka nok at jeg forandra meg, men de skyldte på at jeg var umoden. Jeg begynte nemlig ett år for tidlig på skolen. Men hvordan kan man være umoden og samtidig være en av de flinkeste i klassen? Kommer tilbake til dette..
Jeg har tidligere sagt at jeg hadde en klok lege. Hun så at familien min strevde. Siden minstejenta mi var i tidlig tenårene, kom vi i kontakt med BUP/ABUP. Der traff jeg henne som fulgte meg tett de neste årene. Hun pushet meg fremover. Samtidig prøvde legen min å overbevise meg om at traumeavd på Modum var noe for meg. Det tok litt tid før jeg ville søke. Jeg følte meg sååå egoistisk. Kunne jeg reise fra mann og barn og bruke tre måneder på meg selv? Tanken på det - var nesten umulig.
Nå er jeg uendelig takknemlig for at jeg gjorde det jeg ble oppfordret til. Jeg reiste fra mann og barn. Inn i mi egen boble på Modum. Det var fælt, godt, vondt, opprivende, legende... alt på en gang. Målet mitt var å bli hel. Skikkelig hårete mål, men jeg ville heles. Ville ikke at overgriperen min skulle styre fremtiden min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar