Søker du hjelp hvis du trenger det?

Nå i 2020 har alle instanser meldeplikt hvis de tror at noen barn eller unge er utsatt for seksuelle overgrep og andre alvorlige forsømmelser. Det er bra. 

Hadde de samme meldeplikt i 1973? Jeg tror ikke det. Tror ikke at de var obs på at sånne ting skjedde. Kanskje de visste det, men det var lettest å bare lukke øynene og håpe det gikk over. 

Kanskje jeg tar feil...

Jeg har mange ganger tenkt på hva som hadde skjedd hvis noen hadde meldt ifra da jeg var barn. Det blir spekulasjoner. I begynnelsen skrek jeg for å bli sett. På slutten var jeg likegyldig, måtte bare få det overstått.

Jeg aner ikke hvordan det hadde vært å vokse opp med vissheten om at alle rundt meg visste hva som skjedde.... Hadde det gått bra? Hadde jeg blitt akseptert av de rundt meg? 

Nå finnes barnehuset. De gjør en god jobb for barn, unge, familier som trenger hjelp.

Det er et bedre fokus på kropp, seksualitet, hvem som eier kroppen.... både i barnehage og skole. Vi kan bare håpe at dette fokuset gjør barn og unge mer skjerpet hvis det skjer ting som ikke burde skje. 

Helsesøstrene rundt om på skolene har en veldig viktig jobb. Jeg vet ikke hvordan de jobber i forhold til seksuelle overgrep. Men jeg vet de er en viktig brikke i våre barn og unges liv.

Jeg har som tidligere nevnt fått utrolig bra hjelp de siste årene. Noe jeg ikke har skrevet er at jeg først fikk en mannlig psykolog som jeg syns var helt forferdelig. Han var sikkert bra både som menneske og psykolog, men for meg funka det overhodet ikke. Om det var kjemien som ikke stemte eller om det var fordi han var mann - vet jeg ikke. Jeg turte ikke å si ordentlig ifra, derfor lurte jeg han til å tro at jeg hadde det bra og ikke trengte hjelp.

På Modum fikk jeg også en mannlig terapeut. Han så nok at jeg rygga litt - da jeg gikk inn døra  hans første gang. Han spurte på en veldig ydmyk måte om det var greit for meg å ha en mannlig terapeut. Jeg svarte som sant var at jeg ikke visste... Han sa at hvis jeg heller ville bytte til en kvinnelig terapeut, var dette fullt mulig.

Siden han var sååå ydmyk fant jeg fort ut at jeg ville ha han som terapeut. Og det angret jeg ikke på. Jeg tror at når mennesker møtes og det skapes gode bånd - har det ikke så mye å si om de er kvinne eller mann. Kall det kjemi eller hva du vil. 

Det viktigste når man er i en sårbar posisjon er at man finner

ett menneske som gir deg den respekten du fortjener, 

ett menneske som tror på deg, 

ett menneske som tar deg på alvor,

ett menneske som vil det beste for deg.

Han terapeuten min på Modum var fantastisk. Det var ikke alltid han sa så mye, men han sa de rette tingene - for meg. Han visste også at for å skape den tilliten som trengtes - hadde han en fysisk avstand i rommet. Veldig profesjonell.

Jeg hadde forresten en mannlig terapeut på SMSO også. Veldig bra fyr det også.

Jeg tar frem dette igjen fordi jeg synes det er så viktig å vise at det ikke er noe skam å søke hjelp - hvis det trengs. Snarere tvert imot. 

Ville du søkt hjelp om du hadde brukket armen? 

Dumt spørsmål?  - Ikke nødvendigvis 🤔