tirsdag 7. januar 2020

Rollemodellen min

I dag skinner sola fra skyfri himmel igjen. Det er deilig å se solstrålene og kjenne bitte litt varme fra sola. Jeg liker varme mye bedre enn kulde både som værfenomen og i hjertet. Når snøen kommer ned ferdigskuffet som regn - er jeg glad. Da kan jeg nemlig komme meg ut med rullestolen. Det er fint å ha mulighet for komme meg rundt litt både på øya og i byen.
Vet at det er mange barn som egentlig hadde hatt det mye bedre hvis de kunne lekt litt ute i snøen. Jeg føler meg litt egoistisk når jeg ikke ønsker meg snø, men av og til er det litt deilig å være egoistisk. 

Har vært hos tannlegen i dag. Null hull. Veldig deilig. Nå sitter jeg på teaterkafeen og venter på ei skjønn venninne. Ho er nydelig. Har alltid mye klokt å si. Full av nye tanker og ideer. Spennende.

Av og til lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært uten overgrepshistorien min. 
Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen hadde fått et lite glimt inn i det som jeg bar på som liten jente. 
.. hvis noen hadde fått et glimt av min store hemmelighet. 
Jeg har i tidligere innlegg beskrevet følelsene mine i forhold til å være den lille jenta i den gule kjolen. 
Har beskrevet hvordan det hele startet ved bassengkanten utenfor palasset på toppen av bygda. 
Har beskrevet redselen og uvitenheten min. 

Noen lurer kanskje på hvordan det påvirker meg nå, så mange år etter. 
Sånne voldsomme opplevelser setter spor. 
Synlige spor. 
Mindre synlige spor. 
Spor som kan snakkes om og 
spor som ikke kan snakkes om.

Jeg skal ikke beskrive alt fra begynnelsen igjen, for den kan du lese hvis du blar deg ned til første innlegg. Traumatiske opplevelser lagres i kroppen på et eller annet vis. Jeg vet at det er viktig å bearbeide ting. Jeg er veldig glad for at jeg har bearbeidet, men kroppen husker hva den har vært igjennom. Nå klarer jeg i stor grad å velge hva jeg vil huske. Jeg klarer i stor grad å dekke til de verste scenene fra livet mitt. 

Når en stor gudfryktig mann kan få seg til å ødelegge så mye i ei lita jentes kropp og sinn - kreves det mye for å bygge opp igjen den tilliten. Da tenker jeg på tilliten til menn generelt.

Min far har vært den største rollemodellen i mitt liv. 
Han har vist meg at alle menn ikke er farlige. 
Han har vist meg at det er fullt mulig å stole på menn. 
Han har vist at det går an å gi menn en klem. Jeg elsker klemmer. 
Han har vært og er fortsatt en god rollemodell for ungene mine også. 
Han har vært og er en herlig morfar. 
Han har glimt i øye. 
Han kan være full av alvor. Kan tulle og le. 
Han er bilde på en mann som viser respekt til alle han omgås. 
Snill som dagen er lang. 
Kanskje tegner jeg et glansbilde av min far nå, men det er et virkelig og ærlig bilde. 

Uten han vet jeg ikke;
om jeg hadde klart å stole på en mann,
om jeg hadde giftet meg, 
om jeg hadde klart å føde tre barn, 
om jeg hadde turt å bli mor. 
Han har med sin tilstedeværelse lært meg hvor viktig det er med gjensidig respekt. 

Jeg kjenner meg utrolig heldig. Jeg sliter med helsa, men jeg har det veldig bra. Om tankene flyr litt innimellom - har jeg funnet frem til min måte å være tilstede i eget liv. Jeg har all grunn til å rette meg opp i ryggen hver dag og si at jeg er bra nok akkurat som jeg er. Selv om kroppen min  har vært igjennom mange ting, fortjener den at jeg godtar den akkurat som den er. 

Jeg er hel med mange arr. Det gjør ingenting. Når sårene får sjans til å heles dannes det arr. Arrene viser et levd liv, men det viser også at jeg har vært villig til å la sårene gro. 



Hvis du ikke har lest alle innleggene mine, vil jeg anbefale å skrålle deg ned å starte med å lese begynnelsen. Da får du hele historien men også hvordan jeg har blitt hel gjennom opphold på Modum og min personlige kamp.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar