Psykisk helse

Noen ungdommer jeg har snakket med, mener at det bør være større fokus på psykisk helse på skolen. Det er ikke hemmelig at det er mange som sliter med mange ulike ting. 

Noen sliter med; 

ensomhet, 

ikke strekke til på skolen og ellers, 

ikke føle seg godtatt av de andre, 

mørke tanker,

ikke føle seg perfekt nok,

osv...

Andre igjen har alvorligere ting som

angst,

depresjon,

spiseforstyrrelse,

ulike traumer.

Felles for alle disse tingene er at de er destruktive. Vanskelig å håndtere på egenhånd. 

Min påstand er at hvis det er mer undervisning/ mer fokus på psykiske helse - kan noen av de som virkelig trenger hjelp, få den på et tidligere tidspunkt.

Noen påstår at jeg må være utrolig sterk - siden jeg står oppreist - på tross av alt jeg har opplevd. Det er kanskje sant. Men jeg er også utrolig sta. I det øyeblikket jeg aksepterte at jeg trengte hjelp av profesjonelle, bestemte jeg meg for at det fikk bære eller briste. 

Jeg VILLE bli hel. 

Jeg VILLE vise de rundt meg at jeg skulle klare det. 

Og det viktigste var at jeg IKKE VILLE at de fæle tingene onkelen min gjorde med meg da jeg var liten - skulle få ødelegge fremtiden min. 

Jeg VILLE ta tilbake kontrollen over eget liv. 

Viljen min og staheten min gjorde meg sterk. 

I prosessen for å nå målet brukte jeg magefølelsen min for å sjekke hva som var riktig å gjøre for meg. Jeg følte meg til tider egoistisk, men det var viktig å være egoistisk. Kunne ikke ta hensyn til de som jeg mente burde ha sett ting tidligere. 

Når jeg tenker tilbake på ungdomsårene hadde jeg en del guttevenner. Men det var viktig for meg å holde de på en armlengdes avstand. Hadde kjærester også, men det var vanskelig. Skal ikke utbrodere det her. 

Men vi som har opplevd grove seksuelle overgrep reagerer på forskjellig måter. 

Noen får helt skrekken for det motsatte kjønn.

Noen orker ikke nærhet i det hele tatt, ikke en klem, ingenting.

Noen leter etter eldre menn.

Noen har mange sexvenner.

Noen blir aggressive.

Noen klarer å late som om ingenting har skjedd.

Osv...

Er det rart at det er vanskelig å oppdage hvem som har opplevd hva.

Jeg sier igjen;

Ingen vet hva andre har med seg i bagasjen. 

Ikke døm noen på forhånd. 

Vær et godt medmenneske, 

en medvandrer som kanskje kan hjelpe noen med 

å pakke ut litt av bagasjen.

Det er ikke så mye som skal til for å bety en forskjell.