I dag har jeg gjort noe som er helt vilt - til å være meg. Først ble samtalen med terapeuten min, her på Modum, kjempe skummel. Jeg var så skamfull. Grunnen til det - er at jeg gav han alle dagbøkene mine forrige time. I dag turte jeg ikke se han i øynene.
Hvorfor i alle dager skulle han lese bøkene mine? Hvorfor i alle dager ville jeg nedverdige meg så mye?
For det første er han en mann.
For det andre står det ganske mange private, intime detaljer i de bøkene.
Da blir det dobbeltskamfullt. Men han har altså lest. Jeg prøvde å glemme at jeg hadde gitt han bøkene - helt til jeg kom inn på kontoret hans og så bøkene mine ligge på den ene enden av bordet. Jeg kjente at jeg skulle hatt ei luke i gulvet som jeg bare kunne ha sunket igjennom. Møtte blikket hans et kort sekund. Det fantes ikke forakt der! Måtte løfte blikket å se en gang til. De øynene var fortsatt like vennlige, like fulle av forståelse som før. Var DET mulig? Kunne han være like vennlig etter å ha lest alt som var sååå fælt?
Det gode blikket hans gjorde noe med meg. Faktisk kjentes det bra å vite at han vet hva som skjer inni hodet mitt, bra at han vet hvorfor det er så kaotisk inni meg. Tror at han får et bedre bilde av hva som egentlig har skjedd og at han får et bedre utgangspunkt å jobbe med. Kjenner på en dyp takknemlighet for at han har tatt seg tid til å lese alt. Han måtte bruke helga, fritida si til det...
Det som er helt vilt - er at det var jeg som spurte om han ville lese. Jeg klarte ikke å si ordene høyt, tenkte det kunne være lettere å si de hvis han hjalp meg... I bøkene har skrevet helt uten filter. Jeg har ikke lest igjennom det etterpå. Derfor er det ganske sprøtt at jeg syns det er greit at en ukjent mann leser om mine mørke opplevelser.
Temaet denne uka er følelser. Derfor passer det godt at terapeuten får litt drahjelp av de skrevne ordene mine. Følelser er et viktig tema. Det er godt å kunne sette ord på følelser. Jeg har vanligvis stålkontroll. Det er liksom ikke aktuelt for meg å grine, men i dag satt jeg på kontoret hans og kjempa mot tårene som rant og rant. Jeg vil ikke å gi slipp på kontrollen, er så redd for at jeg ikke skal stoppe å grine hvis jeg først kommer igang. Er redd for å lage lyd. Redd for å lage sånne hulkelyder mens folk ser på. Men som sagt - tårene mine rant inne på kontoret. Det var en god følelse. En annen ting er at jeg må snart begynne å godta, akseptere og stole på meg selv. Jeg er faktisk bra nok. Jeg er til å stole på og andre stoler på meg. Derfor kan jeg stole på meg selv også.
Hesteterapien i dag var god. Jeg hadde ei fin stund med Rudar, fjordingen. En stor nydelig flott hest som bare vil meg vel. Jeg holdt et godt tak over manen på hesten, mens vi gikk. Beina mine er ustødige, jeg kjenner ikke noe i føttene når jeg går. Derfor var det godt å kjenne på bevegelsen til hesten. Godt å finne roen sammen med denne nydelige store skapningen. Etterpå stod han bare der og gned mulen sin forsiktig inn i mot meg. Ikke hverdagskost for meg å få en klem av en hest. Jeg som i utganspunktet er livredd for dyr!!! 😅 Kroppen er vond, men det gjør ikke noe.
Selv om jeg kjente på en ro i kroppen når vi var med hestene - har jeg en veldig uro i kroppen nå. Klarer ikke være alene på rommet. Derfor ligger jeg på stua og skriver i dag. Det er ei dame til her inne. En herlig nordlending som det er godt å være stille sammen med. Trenger ikke å si så mye - bare være til.
Jeg kjenner meg ganske stolt over mitt store steg på å slippe litt kontroll. Jeg klarte å gi fra meg de skrevne ordene mine. Klarte å se terapeuten i øynene etterpå. Klarte å se at han ikke viste avsky for meg etter å ha lest alt. Jeg klarte å vise en veldig sårbar side. Og kjente meg akseptert likevel. Gode følelser å ha med meg videre.
torsdag 7. november 2019
tirsdag 5. november 2019
Matilde
Matilde var redd. Redd for at hun ikke var som andre. Redd for at andre skulle se ned på henne. Redd for at det vistes utenpå - hvordan hun hadde det inni seg. Redd for at noen skulle se. Redd for at noen skulle forstå.
I utgangspunktet ønsket hun at noen skulle se, skjønne og forstå.. Hun husker ikke nøyaktig når dette forandra seg. Det eneste hun husker er at hun tanken på å dele dette ufyselige med noen - ble for stor for henne. Det var så kaotisk å ha så blandede tanker i hodet på en gang. Ønske om å bli sett, ønske om å ikke bli sett, redsel for begge deler..
Alle disse tankene ble etterhvert erstattet med likegyldighet. Det høres kanskje rart ut. Men likegyldighet til egen kropp ble på mange måter redningen for Matilde. I det øyeblikket hun klarte å ta inn over seg en altomfattende likegyldighet til det som skjedde - ble det ikke så ille. Overgrepene var fremdeles ekstreme, men hun lot det bare skje og lukka øynene.
Matilde kjente at det var lettere å tro at alt var greit - når hun lot som om det var det. Hun hata den lange, tynne kroppen sin som på en eller annen måte vekka et sykt begjær hos onkel Egon. Hun hata onkelen sin. Hun mista troen på at hun kunne forandre noe. Mista troen på seg selv. Skjønte ikke hvordan noe kunne endres. Ønsket om å være usynlig var stort. Dette ønsket fortsatte å øke. Hun tenkte at hvis hun kunne bli usynlig var det ingen som skjønte.
Se for deg ei jente som er fem, seks, sju.... , femten, seksten år. Det er helt sykt. Det er faktisk alle de viktige barne- og ungdomsårene. Først et lite barn. Deretter utviklingen, forandringen som skjer med kropp og sinn. Det er umulig for meg å sette meg inn i hva som skjer i hodet til en overgriper og umulig for meg å skjønne hvordan noen kan forgripe seg på et uskyldig barn. Og det er dobbelt umulig å forstå at en oppegående mann med en stor svart Bibel i den ene hånda - kan få seg til å gjøre alle de tingene som han gjorde mot meg. Tror ikke du har fantasi til å skjønne alt som skjedde.
Tilbake til Matilde. Sommeren da hun var tretten var vanskelig - av mange grunner. Hun hadde ikke lyst å være med på familietur til onkel Egon. Men hun måtte. Hun var for liten til å være hjemme alene. Det var koseligere å reise som familie. Det var ikke noe alternativ å bli hjemme. Foreldrene hennes gjorde det de trodde var det beste for familien. Men de skulle ha visst...
Favorittfargen på Matildes klær var svart. Hun likte ikke de rød jakkene og genserne som mammaen kjøpte. Hvis hun kunne gå i grått og svart - var hun fornøyd. Hun skjønte nok ubevisst at mørke klær gjorde henne mer usynlig.
Da hun mange år senere kom til Modum, spurte terapeuten hvilken farge det var på klærne i skapet på rommet hennes. ALLE plaggene hun hadde med seg til Modum var grå eller svarte... Da gav han henne en utfordring. Den gikk ut på at når hun kom hjem - skulle hun kjøpe et plagg med en glad farge på... Hun tok poenget. Farger gjenspeiler hvem du er. Matilde tok utfordringen, kjøpte klær med ulike farger, syns det var vanskelig i starten å bruke de. Men det var ganske god følelse å kunne ha på seg fargeglade klær. Fremdeles trives hun best i svart, men forskjellen er at det ikke er et problem å ha på seg klær med farger.
Det er mange ting vi alle gjør ubevisst. Noen ting er det en grunn til. Andre ting er bare sånn. For Matilde har det vært mange gode opplevelser med å utforske både farger og samspillet med dyr. Begge disse tingene gjør noe med deg som menneske. Bevisstgjøringen på dette har ført til at Matilde er en bedre utgave av seg selv.
I utgangspunktet ønsket hun at noen skulle se, skjønne og forstå.. Hun husker ikke nøyaktig når dette forandra seg. Det eneste hun husker er at hun tanken på å dele dette ufyselige med noen - ble for stor for henne. Det var så kaotisk å ha så blandede tanker i hodet på en gang. Ønske om å bli sett, ønske om å ikke bli sett, redsel for begge deler..
Alle disse tankene ble etterhvert erstattet med likegyldighet. Det høres kanskje rart ut. Men likegyldighet til egen kropp ble på mange måter redningen for Matilde. I det øyeblikket hun klarte å ta inn over seg en altomfattende likegyldighet til det som skjedde - ble det ikke så ille. Overgrepene var fremdeles ekstreme, men hun lot det bare skje og lukka øynene.
Matilde kjente at det var lettere å tro at alt var greit - når hun lot som om det var det. Hun hata den lange, tynne kroppen sin som på en eller annen måte vekka et sykt begjær hos onkel Egon. Hun hata onkelen sin. Hun mista troen på at hun kunne forandre noe. Mista troen på seg selv. Skjønte ikke hvordan noe kunne endres. Ønsket om å være usynlig var stort. Dette ønsket fortsatte å øke. Hun tenkte at hvis hun kunne bli usynlig var det ingen som skjønte.
Se for deg ei jente som er fem, seks, sju.... , femten, seksten år. Det er helt sykt. Det er faktisk alle de viktige barne- og ungdomsårene. Først et lite barn. Deretter utviklingen, forandringen som skjer med kropp og sinn. Det er umulig for meg å sette meg inn i hva som skjer i hodet til en overgriper og umulig for meg å skjønne hvordan noen kan forgripe seg på et uskyldig barn. Og det er dobbelt umulig å forstå at en oppegående mann med en stor svart Bibel i den ene hånda - kan få seg til å gjøre alle de tingene som han gjorde mot meg. Tror ikke du har fantasi til å skjønne alt som skjedde.
Tilbake til Matilde. Sommeren da hun var tretten var vanskelig - av mange grunner. Hun hadde ikke lyst å være med på familietur til onkel Egon. Men hun måtte. Hun var for liten til å være hjemme alene. Det var koseligere å reise som familie. Det var ikke noe alternativ å bli hjemme. Foreldrene hennes gjorde det de trodde var det beste for familien. Men de skulle ha visst...
Favorittfargen på Matildes klær var svart. Hun likte ikke de rød jakkene og genserne som mammaen kjøpte. Hvis hun kunne gå i grått og svart - var hun fornøyd. Hun skjønte nok ubevisst at mørke klær gjorde henne mer usynlig.
Da hun mange år senere kom til Modum, spurte terapeuten hvilken farge det var på klærne i skapet på rommet hennes. ALLE plaggene hun hadde med seg til Modum var grå eller svarte... Da gav han henne en utfordring. Den gikk ut på at når hun kom hjem - skulle hun kjøpe et plagg med en glad farge på... Hun tok poenget. Farger gjenspeiler hvem du er. Matilde tok utfordringen, kjøpte klær med ulike farger, syns det var vanskelig i starten å bruke de. Men det var ganske god følelse å kunne ha på seg fargeglade klær. Fremdeles trives hun best i svart, men forskjellen er at det ikke er et problem å ha på seg klær med farger.
Det er mange ting vi alle gjør ubevisst. Noen ting er det en grunn til. Andre ting er bare sånn. For Matilde har det vært mange gode opplevelser med å utforske både farger og samspillet med dyr. Begge disse tingene gjør noe med deg som menneske. Bevisstgjøringen på dette har ført til at Matilde er en bedre utgave av seg selv.
søndag 3. november 2019
Dagbok oktober 2015
I dag vil jeg skrive om ekteskap og tro.
Det er fremdeles september 2015. Jeg lurer veldig på hvordan mannen min og meg skal komme oss videre sammen i ekteskapet. Det er så altoverskyggende å gå igjennom dette vanskelige. Føler jeg blir revet i to. Jeg hadde ikke noe valg når trykkokeren eksploderte for to og et halvt år siden. Jeg MÅTTE ta på alvor alt gørret som kom. Jeg MÅTTE gå gjennom alt fra fortida - for å kunne møte fremtiden på en god måte. Det virker som om fortida mi holder på å ødelegge meg og de jeg bor med. Det går utover mannen min og mitt forhold til han. Jeg syns det er helt utrolig at han ikke skjønner hvordan jeg har det. Samtidig så ser jeg at han ikke har en sjanse til å skjønne noe - siden jeg ikke sier noe og siden jeg ikke klarer å utdype tankene mine. Jeg trenger aksept og forståelse, men jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg trenger det og hvordan jeg trenger det. Kaotisk, vanskelig og umulig!!! Jeg har likevel en indre overbevisning om at vi skal klare dette også. Vi er sta begge to. Stahet er bra hvis det brukes på en god måte!!!
Det nærmer seg konfirmasjonen til minstejenta. Jeg vet at jeg må ta på seg ei maske eller to for å klare å gjennomføre den, men det vil gå bra det også. Jeg er veldig god til å organisere, det er mannen min også. Sammen har vi stålkontroll. Derfor vet jeg at den gode jenta mi skal få en flott og god konfirmasjonsfeiring. Hun fortjener det aller beste.
Vi har det vanligvis veldig bra sammen som familie. Mannen min og jeg er utrolig ulike, men sammen utfyller vi hverandre. Lurer på om onkelen min noen gang tenkte på følgene overgrepene ville få for meg!! Tenkte han noen gang på følgene det ville få for livet mitt, for følelsene mine?Egentlig er det onkelen min jeg burde være sint på. Men jeg tror jeg lar mye gå utover mannen min. Jeg elsker han - men likevel - det er så vanskelig...
Dette er kanskje litt utleverende, men mannen min vet om at jeg deler dette i dag... Livet er ikke en dans på roser hele tiden. Rosene har torner. de må vi også ta med...
11. Oktober 2015
Lettelse, godhet, senka skuldre. I går natt fikk vi snakka leeeeenge sammen. En samtale som jeg har grudd meg til lenge, men det ble en god prat. På tross av alle ulikhetene våre og våre forskjellige utgangspunkt ble det en velsigna god prat. Jeg er heeelt utladet og på felgen nå. Det tar på kreftene og sette ord på ufyselige, vanskelige ting - når de tingene gjelder meg og påvirkningen mellom oss to. Jeg må gi mannen min en sjanse til å vise hvordan han takler å ta imot alle opplysninger. Han viste en enorm raushet i går. En raushet som jeg ikke visste han hadde. Han har mange tusen spørsmål, men han ønsker å vise meg respekt. En respekt på at jeg kan svare på de spørsmålene jeg vil - etterhvert som jeg klarer det. Kanskje spørsmålene blir besvart etterhvert. Ting tar tid. Han viste forståelse for at det er vanskelig, men han klarer ikke å skjønne det. Ikke helt. Ikke enda. Tror ikke jeg skjønner det selv heller - enda!!!
Hva med troa mi da? Nå i oktober 2015 er den også veldig kaotisk. Egentlig er det rart å tenke på at jeg har beholdt min kristne tro. Grunnen til at det er rart er onkel Egon og den store svarte Bibelen. Den byr meg imot med tanke på at han leste fra den og ti minutter senere forgrep han seg på meg.
Heldigvis vil jeg ikke at han skal få ta ifra meg troa mi også. Den er min trygghet selv om den er fylt med mye tvil. Den grunnleggende troa er der, viser meg at jeg blir båret tross alt. Jeg klarer ikke å lese i bibelen akkurat nå, men klamrer meg til Herren likevel. "Fotsporene i sanden" blir på en måte min "lille bibel" akkurat nå. Det ble skrevet av Mary Stevenson i 1936.
Deler den som eget bilde.
Det er fremdeles september 2015. Jeg lurer veldig på hvordan mannen min og meg skal komme oss videre sammen i ekteskapet. Det er så altoverskyggende å gå igjennom dette vanskelige. Føler jeg blir revet i to. Jeg hadde ikke noe valg når trykkokeren eksploderte for to og et halvt år siden. Jeg MÅTTE ta på alvor alt gørret som kom. Jeg MÅTTE gå gjennom alt fra fortida - for å kunne møte fremtiden på en god måte. Det virker som om fortida mi holder på å ødelegge meg og de jeg bor med. Det går utover mannen min og mitt forhold til han. Jeg syns det er helt utrolig at han ikke skjønner hvordan jeg har det. Samtidig så ser jeg at han ikke har en sjanse til å skjønne noe - siden jeg ikke sier noe og siden jeg ikke klarer å utdype tankene mine. Jeg trenger aksept og forståelse, men jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg trenger det og hvordan jeg trenger det. Kaotisk, vanskelig og umulig!!! Jeg har likevel en indre overbevisning om at vi skal klare dette også. Vi er sta begge to. Stahet er bra hvis det brukes på en god måte!!!
Det nærmer seg konfirmasjonen til minstejenta. Jeg vet at jeg må ta på seg ei maske eller to for å klare å gjennomføre den, men det vil gå bra det også. Jeg er veldig god til å organisere, det er mannen min også. Sammen har vi stålkontroll. Derfor vet jeg at den gode jenta mi skal få en flott og god konfirmasjonsfeiring. Hun fortjener det aller beste.
Vi har det vanligvis veldig bra sammen som familie. Mannen min og jeg er utrolig ulike, men sammen utfyller vi hverandre. Lurer på om onkelen min noen gang tenkte på følgene overgrepene ville få for meg!! Tenkte han noen gang på følgene det ville få for livet mitt, for følelsene mine?Egentlig er det onkelen min jeg burde være sint på. Men jeg tror jeg lar mye gå utover mannen min. Jeg elsker han - men likevel - det er så vanskelig...
Dette er kanskje litt utleverende, men mannen min vet om at jeg deler dette i dag... Livet er ikke en dans på roser hele tiden. Rosene har torner. de må vi også ta med...
11. Oktober 2015
Lettelse, godhet, senka skuldre. I går natt fikk vi snakka leeeeenge sammen. En samtale som jeg har grudd meg til lenge, men det ble en god prat. På tross av alle ulikhetene våre og våre forskjellige utgangspunkt ble det en velsigna god prat. Jeg er heeelt utladet og på felgen nå. Det tar på kreftene og sette ord på ufyselige, vanskelige ting - når de tingene gjelder meg og påvirkningen mellom oss to. Jeg må gi mannen min en sjanse til å vise hvordan han takler å ta imot alle opplysninger. Han viste en enorm raushet i går. En raushet som jeg ikke visste han hadde. Han har mange tusen spørsmål, men han ønsker å vise meg respekt. En respekt på at jeg kan svare på de spørsmålene jeg vil - etterhvert som jeg klarer det. Kanskje spørsmålene blir besvart etterhvert. Ting tar tid. Han viste forståelse for at det er vanskelig, men han klarer ikke å skjønne det. Ikke helt. Ikke enda. Tror ikke jeg skjønner det selv heller - enda!!!
Hva med troa mi da? Nå i oktober 2015 er den også veldig kaotisk. Egentlig er det rart å tenke på at jeg har beholdt min kristne tro. Grunnen til at det er rart er onkel Egon og den store svarte Bibelen. Den byr meg imot med tanke på at han leste fra den og ti minutter senere forgrep han seg på meg.
Heldigvis vil jeg ikke at han skal få ta ifra meg troa mi også. Den er min trygghet selv om den er fylt med mye tvil. Den grunnleggende troa er der, viser meg at jeg blir båret tross alt. Jeg klarer ikke å lese i bibelen akkurat nå, men klamrer meg til Herren likevel. "Fotsporene i sanden" blir på en måte min "lille bibel" akkurat nå. Det ble skrevet av Mary Stevenson i 1936.
Deler den som eget bilde.
lørdag 2. november 2019
Dagbok 13.september 2015
Utdrag fra dagboka 13.september 2015. Det blir utdrag, for det er ikke alt som egner seg på trykk!!
Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tankene virvler rundt oppi hodet mitt. Det er ikke lett å få tak i de, men jeg vil så gjerne skrive. Skulle hatt en tankefanger - hvis det finnes.
I går var jeg på ABUP hos behandleren min. Det var utfordrende og tøft. Hun pusher meg. Det er ekstremt vanskelig å få kontakt med følelsene fra tiden - fra tiden før jeg var 16 år. Det er så opprivende, men jeg skjønner poenget. Fortrengte følelser er vonde! Min påstand, men jeg tror den er sann.
Hvem var han, onkel overgriper, egentlig? Jo, han var en inngifta onkel. Var det noen som kjente til den pedofile sida hans? Han delte av overskuddet og gav penger til prosjekter som handla om barn. Gjorde han noe med de? Hvor mange har han egentlig skada bak ryggen på lokalsamfunnet der han bodde, der han støtta med pengegaver osv...? Jeg lurer på mange ting. Tåpelig å bruke tid å krefter på dette, men tankene klarer jeg ikke å styre. I alle fall ikke i dag.
Jeg gikk inn på Google, måtte bare lese hva som stod om han der. Der står bare en beskrivelse av et glansbilde av en god mann😡. Det står ingenting om at han var glad i småjenter - selvfølgelig gjør det ikke det. Det skulle stått ett ord der - pedofil!!!
Vet om ei som han prøvde seg på - to ganger. Hun flykta, ble rasende. Hun har også hatt det vanskelig i ettertid - selv om det "bare" var to ganger. To er to ganger for mye.. Men hun flykta, jeg frøs til is og trodde ikke at jeg kunne slippe unna. To klassiske, forskjellige reaksjoner på samme opplevelse.
Jeg grubler mye på hva som gjorde at jeg ikke gjorde motstand, hvorfor jeg ikke sa ifra til noen.
😡😡Måtte hoppe over noen sier i dagboka...
Å ha kontakt med følelsene fra den gang er forvirrende. Av og til lurer jeg på om jeg innbød til at det skulle skje, eller om det bare ble sånn. La jeg opp til noe som pirret han? Hvis jeg tenker sånn - blir skyldfølelsen enda større enn den allerede er. Det var jo faktisk han som styrte alt.
Er dets rart at jeg ble ei innadvent sammensunket, lang, tynn jente som syns at kroppen hennes var den styggeste som fantes i hele verden? Det eneste jeg fiksa var skolen. Jeg fikk veldig gode karakterer, men i de gamle karakterbøkene mine står det " Matilde er litt for stille i timene!!" Hvorfor? Jo, jeg hadde en ekkel hemmelighet som ingen måtte få vite noe om.
Kjenner fremdeles at det er viktig for meg å være flink til noe. Men hva kan jeg egentlig nå? Jeg er syk, ufør, kan ikke jobbe, kan ikke spille de instrumentene jeg kunne før, fingrene vil ikke det jeg vil... Det blir liksom sorg på sorg... Vet jeg må prøve å snu tankegangen. Jeg ER ei god mor, får bekreftelse på det fra ungene, jeg er praktisk anlagt og klarer å holde huset sånn noenlunde i orden, jeg klarer å få unna klesvasken.... Det er liksom sånne vanlige ting, men jeg fikser det fortsatt... Jeg er ei god venninne, jeg er ærlig, jeg er til å stole på. Ungene mine er mine stoltheter, diamantene mine.
Jeg ser at jeg fortsatt HAR mye og KAN mye. Disse tingene må jeg minne meg på hver dag. Da tror jeg kanskje at jeg kan klare å gjenkjenne følelsene fra fortida. Jeg MÅ kjenne på godfølelsen jeg har for de rundt meg, for å klare å ta tak i de vonde følelsene fra fortida.
Kjenner meg utladet, men ser viktigheten av at hun på ABUP pusher meg i riktig retning.
Dette var litt av de kaotiske tankene av sorg og frustrasjon som jeg hadde 13. September i 2015.
Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tankene virvler rundt oppi hodet mitt. Det er ikke lett å få tak i de, men jeg vil så gjerne skrive. Skulle hatt en tankefanger - hvis det finnes.
I går var jeg på ABUP hos behandleren min. Det var utfordrende og tøft. Hun pusher meg. Det er ekstremt vanskelig å få kontakt med følelsene fra tiden - fra tiden før jeg var 16 år. Det er så opprivende, men jeg skjønner poenget. Fortrengte følelser er vonde! Min påstand, men jeg tror den er sann.
Hvem var han, onkel overgriper, egentlig? Jo, han var en inngifta onkel. Var det noen som kjente til den pedofile sida hans? Han delte av overskuddet og gav penger til prosjekter som handla om barn. Gjorde han noe med de? Hvor mange har han egentlig skada bak ryggen på lokalsamfunnet der han bodde, der han støtta med pengegaver osv...? Jeg lurer på mange ting. Tåpelig å bruke tid å krefter på dette, men tankene klarer jeg ikke å styre. I alle fall ikke i dag.
Jeg gikk inn på Google, måtte bare lese hva som stod om han der. Der står bare en beskrivelse av et glansbilde av en god mann😡. Det står ingenting om at han var glad i småjenter - selvfølgelig gjør det ikke det. Det skulle stått ett ord der - pedofil!!!
Vet om ei som han prøvde seg på - to ganger. Hun flykta, ble rasende. Hun har også hatt det vanskelig i ettertid - selv om det "bare" var to ganger. To er to ganger for mye.. Men hun flykta, jeg frøs til is og trodde ikke at jeg kunne slippe unna. To klassiske, forskjellige reaksjoner på samme opplevelse.
Jeg grubler mye på hva som gjorde at jeg ikke gjorde motstand, hvorfor jeg ikke sa ifra til noen.
😡😡Måtte hoppe over noen sier i dagboka...
Å ha kontakt med følelsene fra den gang er forvirrende. Av og til lurer jeg på om jeg innbød til at det skulle skje, eller om det bare ble sånn. La jeg opp til noe som pirret han? Hvis jeg tenker sånn - blir skyldfølelsen enda større enn den allerede er. Det var jo faktisk han som styrte alt.
Er dets rart at jeg ble ei innadvent sammensunket, lang, tynn jente som syns at kroppen hennes var den styggeste som fantes i hele verden? Det eneste jeg fiksa var skolen. Jeg fikk veldig gode karakterer, men i de gamle karakterbøkene mine står det " Matilde er litt for stille i timene!!" Hvorfor? Jo, jeg hadde en ekkel hemmelighet som ingen måtte få vite noe om.
Kjenner fremdeles at det er viktig for meg å være flink til noe. Men hva kan jeg egentlig nå? Jeg er syk, ufør, kan ikke jobbe, kan ikke spille de instrumentene jeg kunne før, fingrene vil ikke det jeg vil... Det blir liksom sorg på sorg... Vet jeg må prøve å snu tankegangen. Jeg ER ei god mor, får bekreftelse på det fra ungene, jeg er praktisk anlagt og klarer å holde huset sånn noenlunde i orden, jeg klarer å få unna klesvasken.... Det er liksom sånne vanlige ting, men jeg fikser det fortsatt... Jeg er ei god venninne, jeg er ærlig, jeg er til å stole på. Ungene mine er mine stoltheter, diamantene mine.
Jeg ser at jeg fortsatt HAR mye og KAN mye. Disse tingene må jeg minne meg på hver dag. Da tror jeg kanskje at jeg kan klare å gjenkjenne følelsene fra fortida. Jeg MÅ kjenne på godfølelsen jeg har for de rundt meg, for å klare å ta tak i de vonde følelsene fra fortida.
Kjenner meg utladet, men ser viktigheten av at hun på ABUP pusher meg i riktig retning.
Dette var litt av de kaotiske tankene av sorg og frustrasjon som jeg hadde 13. September i 2015.
torsdag 31. oktober 2019
Modum november 2016
Er overveldet av responsen på denne bloggen. Det er både godt å vondt å vite at jeg når noen som trenger dette. Godt fordi jeg vil vise at det er mulig å heles på et vis etter en så altoverskyggende opplevelse som sånn type traume er. Vondt fordi jeg vet hvordan det er. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i situasjonen, uten å ha vært der selv. Men det er mulig å få et innblikk.
Det tok litt tid før jeg klarte å kalle det for seksuelle overgrep og voldtekt. Det høres liksom snillere ut å bare si overgrep.
Vi har alle en bagasje. Noen bagasjer er tyngre, mer hemmende, nesten umulig å løfte alene. Da er det godt å kunne ta imot hjelp både til å bære og pakke ut ting for ting. Tror det er lettere å finne de gode opplevelsene man har hatt - når man får ryddet opp i bagasjen sin. En periode følte jeg bare at alt var mørkt når jeg så tilbake på barne- og ungdoms-årene, men jeg har hatt mange gode opplevelser innimellom. De var det også viktig å ta vare på. Jeg har mange tanter og onkler som det var veldig bra å være sammen med.
Men tilbake til Modum november 2016. Jeg elsker advent og juletiden. Syns det er veldig bra å ha julefeiring med familien min. Jeg synger julesanger fra september (helt sant!!), hører på julemusikk hele høsten - og så skulle jeg til Modum i slutten av november til slutten av januar!!! Det var helt uvirkelig. Jeg skulle riktignok hjem på julepermisjon. Men hele tida med juleforberedelser, baking og pynting forsvant i terapi... Hvis jeg ikke hadde følt meg egoistisk før, gjorde jeg det i alle fall da. Men jeg klarte å lage ferdig julekalenderne til ungene og var ferdig med de fleste julegavene. Likevel. Jeg reiste tilbake til Modum med litt tungt hjerte. Samtidig var jeg veldig stolt, for jeg hadde gjort masse når jeg var hjemme. Utfordra meg selv på mange områder. Da jeg ankom Modum bar det rett inn i bobla igjen. Det var fantastisk å kunne besøke hestene og ha hesteterapi. Men det var om mulig enda mer utfordrende undervisning. Vanskelig egenterapi. Vanskelig gruppeterapi. Jeg var livredd for å begynne å grine, for jeg var så redd for å bli i tårene. Følte at jeg hadde så mange tårer inni meg at jeg ikke kunne slippe de løs. Jeg var så redd for å miste kontrollen. Kontrollen som hadde holdt meg oppe i alle disse årene.
Siste uka før juleferien var temaet skyld og skam. For meg var det det værste temaet i hele oppholdet. Jeg grua meg og det ble mye verre enn jeg hadde trodd. Rundt meg følte jeg at jeg hørte den høyrøsta latteren til onkel Egon, jeg følte at jeg så det ekle smilet hans, at jeg kjente den ekle lukta hans.... Følte han hang over meg for å vise at han fremdeles hadde full kontroll over meg - selv om han var død. Det var helt surrealistisk. Jeg visste jo egentlig hvem som hadde skylda, men det var MIN kropp som ble brukt til overgrepene. Jeg brukte mange krefter på å skjønne at jeg var uskyldig oppi det hele. En ting var å skjønne det med hodet, men kroppen måtte også skjønne det. Kroppen min var blitt misbrukt på det groveste over elleve år. Det var mye gørr som måtte ut av systemet. Jeg følte at jeg var merket for livet med skam. Skam om en brukt kropp. Følte meg sååå skitten mange år etter. Derfor var temaet den uka i desember 2016 nesten uutholdelig.
Sakte men sikkert skjønte jeg på en annen måte enn før at hele skylda og hele skammen var onkel sin. Men han var død og kunne ikke bære den...
Juleferien var også utfordrende. Jeg måtte ta på meg en av alle maskene jeg har brukt oppigjennom årene. Måtte gjøre det beste for å glede meg over familien min og julefeiringen. Jeg måtte være glad, for familiens skyld. Det var jo tross alt jul.
Rart å si det, men det var faktisk en lettelse å komme tilbake til Modum igjen 2. Januar... Da kunne jeg endelig begynne å tenke avslutningen av hele oppholdet. 17.januar 2017 var jeg ferdig. I løpet av de siste to ukene etter jul - klarte jeg å få flere brikker på plass. Den største brikken var trygghet. Jeg kjente på en sånn grunnleggende trygghet som plasserte seg godt på plass i magen. Trygghet i meg selv. En trygghet jeg kunne bygge videre på. Jeg har aldri kjent det sånn før. Den tryggheten kjenner jeg fortsatt.
En ting jeg ikke klarte å mestre mens jeg var på Modum - var uttrykksterapi. Det var nesten umulig å bruke farger å få noe ned på arket. De gedigne hvite skremmende arkene. Men jeg ble utfordra av terapeuten til å tegne når jeg kom hjem. Det klarte jeg. Det ble selvfølgelig bilder av sjø, båt, sol. Ikke verdens vakreste, men jeg klarte å gjøre det på min måte. De er bra nok. Skal ikke bli kunstner uansett.😅
Hovedmålet mitt har jeg nevnt før, men sier det igjen. Jeg ville bli hel. Er det fysisk mulig å bli hel etter alle de sårene jeg ble påført? Svaret mitt er JA. Men da mener jeg hel, oppreist med mange arr. Arr som blekner etterhvert, men de er der. Bevis på levd liv.
Det tok litt tid før jeg klarte å kalle det for seksuelle overgrep og voldtekt. Det høres liksom snillere ut å bare si overgrep.
Vi har alle en bagasje. Noen bagasjer er tyngre, mer hemmende, nesten umulig å løfte alene. Da er det godt å kunne ta imot hjelp både til å bære og pakke ut ting for ting. Tror det er lettere å finne de gode opplevelsene man har hatt - når man får ryddet opp i bagasjen sin. En periode følte jeg bare at alt var mørkt når jeg så tilbake på barne- og ungdoms-årene, men jeg har hatt mange gode opplevelser innimellom. De var det også viktig å ta vare på. Jeg har mange tanter og onkler som det var veldig bra å være sammen med.
Men tilbake til Modum november 2016. Jeg elsker advent og juletiden. Syns det er veldig bra å ha julefeiring med familien min. Jeg synger julesanger fra september (helt sant!!), hører på julemusikk hele høsten - og så skulle jeg til Modum i slutten av november til slutten av januar!!! Det var helt uvirkelig. Jeg skulle riktignok hjem på julepermisjon. Men hele tida med juleforberedelser, baking og pynting forsvant i terapi... Hvis jeg ikke hadde følt meg egoistisk før, gjorde jeg det i alle fall da. Men jeg klarte å lage ferdig julekalenderne til ungene og var ferdig med de fleste julegavene. Likevel. Jeg reiste tilbake til Modum med litt tungt hjerte. Samtidig var jeg veldig stolt, for jeg hadde gjort masse når jeg var hjemme. Utfordra meg selv på mange områder. Da jeg ankom Modum bar det rett inn i bobla igjen. Det var fantastisk å kunne besøke hestene og ha hesteterapi. Men det var om mulig enda mer utfordrende undervisning. Vanskelig egenterapi. Vanskelig gruppeterapi. Jeg var livredd for å begynne å grine, for jeg var så redd for å bli i tårene. Følte at jeg hadde så mange tårer inni meg at jeg ikke kunne slippe de løs. Jeg var så redd for å miste kontrollen. Kontrollen som hadde holdt meg oppe i alle disse årene.
Siste uka før juleferien var temaet skyld og skam. For meg var det det værste temaet i hele oppholdet. Jeg grua meg og det ble mye verre enn jeg hadde trodd. Rundt meg følte jeg at jeg hørte den høyrøsta latteren til onkel Egon, jeg følte at jeg så det ekle smilet hans, at jeg kjente den ekle lukta hans.... Følte han hang over meg for å vise at han fremdeles hadde full kontroll over meg - selv om han var død. Det var helt surrealistisk. Jeg visste jo egentlig hvem som hadde skylda, men det var MIN kropp som ble brukt til overgrepene. Jeg brukte mange krefter på å skjønne at jeg var uskyldig oppi det hele. En ting var å skjønne det med hodet, men kroppen måtte også skjønne det. Kroppen min var blitt misbrukt på det groveste over elleve år. Det var mye gørr som måtte ut av systemet. Jeg følte at jeg var merket for livet med skam. Skam om en brukt kropp. Følte meg sååå skitten mange år etter. Derfor var temaet den uka i desember 2016 nesten uutholdelig.
Sakte men sikkert skjønte jeg på en annen måte enn før at hele skylda og hele skammen var onkel sin. Men han var død og kunne ikke bære den...
Juleferien var også utfordrende. Jeg måtte ta på meg en av alle maskene jeg har brukt oppigjennom årene. Måtte gjøre det beste for å glede meg over familien min og julefeiringen. Jeg måtte være glad, for familiens skyld. Det var jo tross alt jul.
Rart å si det, men det var faktisk en lettelse å komme tilbake til Modum igjen 2. Januar... Da kunne jeg endelig begynne å tenke avslutningen av hele oppholdet. 17.januar 2017 var jeg ferdig. I løpet av de siste to ukene etter jul - klarte jeg å få flere brikker på plass. Den største brikken var trygghet. Jeg kjente på en sånn grunnleggende trygghet som plasserte seg godt på plass i magen. Trygghet i meg selv. En trygghet jeg kunne bygge videre på. Jeg har aldri kjent det sånn før. Den tryggheten kjenner jeg fortsatt.
En ting jeg ikke klarte å mestre mens jeg var på Modum - var uttrykksterapi. Det var nesten umulig å bruke farger å få noe ned på arket. De gedigne hvite skremmende arkene. Men jeg ble utfordra av terapeuten til å tegne når jeg kom hjem. Det klarte jeg. Det ble selvfølgelig bilder av sjø, båt, sol. Ikke verdens vakreste, men jeg klarte å gjøre det på min måte. De er bra nok. Skal ikke bli kunstner uansett.😅
Hovedmålet mitt har jeg nevnt før, men sier det igjen. Jeg ville bli hel. Er det fysisk mulig å bli hel etter alle de sårene jeg ble påført? Svaret mitt er JA. Men da mener jeg hel, oppreist med mange arr. Arr som blekner etterhvert, men de er der. Bevis på levd liv.
onsdag 30. oktober 2019
Modum mai 2016
Våren 2016 var jeg, som tidligere nevnt, på Modum i ca 7 uker. Nest siste uke var det pårørende-uke. Jeg grudde meg til mannen min skulle komme. Jeg var inne i behandlingsbobla. Tenkte at han umulig kunne skjønne hva dette var. Jeg følte meg langt nede psykisk og hadde mer enn nok med meg selv. Men jeg er veldig glad for at han kom og at han holdt ut. Det var noen rare, gode, vanskelige, umulige dager. Jeg var lukket samtidig som jeg ville at han skulle skjønne. Det var så vanskelig å SI ordene høyt. Vi hadde timer hos terapeutene både sammen og alene.
Han ville så gjerne forstå, ville vite. Nest siste dag gav jeg han dagbøkene mine og ba han om å lese. Jeg gikk en annen vei. Orka ikke å se han i øynene når han leste alt jeg hadde vært igjennom. Kroppen min skalv. Kjente på ny en redsel. Redsel for hva han ville synes om meg når han virkelig fikk se hva jeg hadde gjort, hva kroppen min har vært igjennom. Der var uutholdelig å vente på at han skulle bli ferdig. Det var mye lesestoff så det tok sin tid. Jeg holdt på å gå i spinn. Begynte å tvile på meg selv. Var det rett å la han få innblikk i min voldsomme og mørke fortid... ? Ville han respektere meg som den jeg var - med mine mørke opplevelser? Ville han forstå hvor vanskelig dette var???
Jeg har skrevet før at han leste, gråt og forsto. Han forstod virkelig hva som rørte seg inni meg. Forsto på en ny måte. Han ønska å vite. Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelser med å si ordene høyt. Men jeg kan skrive. Det at han fikk lese ordene jeg hadde skrevet gjorde mye med forståelsen hans. Det gjorde mye med meg også. Jeg kjente på en ny måte at når man deler og blir møtt på en god måte - skaper det nye bånd. Nye bånd av forståelse, nærhet..
Da jeg kom hjem fant jeg et slags dikt over senga mi. Det var utrolig rørende. (Deler det etterpå.)
Det var en viktig bit i min helingsprosess at min aller nærmeste fikk litt undervisning om hva traumebehandling er. Viktig at jeg våget å ta han med inn i bobla mi. Viktig at jeg våget å være ærlig og vise litt av min sårbarhet.
Etter dette oppholdet skulle jeg være hjemme seks måneder før det var ei ny runde med ca sju uker på Modum. I disse månedene ble vi oppfordret til å jobbe videre med de tingene vi hadde lært og oppfordret til å pushe oss fremover. Som den pliktoppfyllende, sta jenta jeg var, var det nettopp dette jeg gjorde. Jeg jobba meg gjennom bit for bit. Det ble ei tøff men god tid. Mannen min heia på meg på en helt annen måte enn før. For meg var det så viktig at de jeg hadde rundt meg ble tatt med i prosessen.
Jeg kjente virkelig at selvtilliten begynte å vokse, kjente at jeg gjorde noe riktig. Kjente med verdifull. Brukte magefølelsen for alt den var verd.
Det er et veldig skamfullt tema. Jeg ville ikke ødelegge for noen andre, men på en måte ødelegger jeg for noen i storfamilien med å være så åpen. Jeg kan ikke ta hensyn til akkurat det. Det er så viktig å få frem sannheten, sannheten om hva som skjedde, sannheten om hvordan det påvirker hele livet for barn som har sånne opplevelser.
Storfamilien fikk vite. Fikk vite hva som hadde skjedd. Alle trodde meg. Men ingen turte å snakke om det - med meg. Likevel kjente jeg at det var viktig og riktig å dele med de også.
I slutten av november skulle jeg inn til Modum igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ringe til kona til overgriper før jeg reiste til Modum. Jeg utsatte og utsatte. Til slutt tok jeg mot til meg. Jeg var alene hjemme. Lå på sofaen. Tasta inn nummeret til henne. Fjerna det. Tasta det inn på nytt. Kasta fra meg mobilen. Det ble for sterkt. Pulsen var skyhøy, kroppen skalv, følte jeg måtte spy. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kunne jeg stole på magefølelse min? Jeg tok sats og ringte...
Det er den vanskeligste, rareste, beste og værste telefonsamtalen jeg noen gang har hatt. Jeg ble umiddelbart møtt med at hun trodde meg - samtidig som hun ikke skjønte det helt Hun nekta for at hun visste det fra før. Men jeg vet at hun vet - helt innerst inne. Tror hun har fortrengt det. Dette var uansett en ubeskrivelig viktig del av helingsprosessen min.
Etter den samtalen lå jeg på sofaen, tårene trilla, mens pulsen gradvis roa seg ned til normalen igjen. Jeg følte jeg hadde løpt maraton eller noe sånn. Jeg var helt utladet. Utladet men letta.
Nå var jeg klar for Modum igjen. Klar for nye uker i november 2016.
Det har virkelig vært en kamp. En stor kamp om å finne meg selv. Det er vanskelig når man står midt oppi det, men det er en enorm lettelse å klare å kjempe seg tilbake til livet.
Han ville så gjerne forstå, ville vite. Nest siste dag gav jeg han dagbøkene mine og ba han om å lese. Jeg gikk en annen vei. Orka ikke å se han i øynene når han leste alt jeg hadde vært igjennom. Kroppen min skalv. Kjente på ny en redsel. Redsel for hva han ville synes om meg når han virkelig fikk se hva jeg hadde gjort, hva kroppen min har vært igjennom. Der var uutholdelig å vente på at han skulle bli ferdig. Det var mye lesestoff så det tok sin tid. Jeg holdt på å gå i spinn. Begynte å tvile på meg selv. Var det rett å la han få innblikk i min voldsomme og mørke fortid... ? Ville han respektere meg som den jeg var - med mine mørke opplevelser? Ville han forstå hvor vanskelig dette var???
Jeg har skrevet før at han leste, gråt og forsto. Han forstod virkelig hva som rørte seg inni meg. Forsto på en ny måte. Han ønska å vite. Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelser med å si ordene høyt. Men jeg kan skrive. Det at han fikk lese ordene jeg hadde skrevet gjorde mye med forståelsen hans. Det gjorde mye med meg også. Jeg kjente på en ny måte at når man deler og blir møtt på en god måte - skaper det nye bånd. Nye bånd av forståelse, nærhet..
Da jeg kom hjem fant jeg et slags dikt over senga mi. Det var utrolig rørende. (Deler det etterpå.)
Det var en viktig bit i min helingsprosess at min aller nærmeste fikk litt undervisning om hva traumebehandling er. Viktig at jeg våget å ta han med inn i bobla mi. Viktig at jeg våget å være ærlig og vise litt av min sårbarhet.
Etter dette oppholdet skulle jeg være hjemme seks måneder før det var ei ny runde med ca sju uker på Modum. I disse månedene ble vi oppfordret til å jobbe videre med de tingene vi hadde lært og oppfordret til å pushe oss fremover. Som den pliktoppfyllende, sta jenta jeg var, var det nettopp dette jeg gjorde. Jeg jobba meg gjennom bit for bit. Det ble ei tøff men god tid. Mannen min heia på meg på en helt annen måte enn før. For meg var det så viktig at de jeg hadde rundt meg ble tatt med i prosessen.
Jeg kjente virkelig at selvtilliten begynte å vokse, kjente at jeg gjorde noe riktig. Kjente med verdifull. Brukte magefølelsen for alt den var verd.
Det er et veldig skamfullt tema. Jeg ville ikke ødelegge for noen andre, men på en måte ødelegger jeg for noen i storfamilien med å være så åpen. Jeg kan ikke ta hensyn til akkurat det. Det er så viktig å få frem sannheten, sannheten om hva som skjedde, sannheten om hvordan det påvirker hele livet for barn som har sånne opplevelser.
Storfamilien fikk vite. Fikk vite hva som hadde skjedd. Alle trodde meg. Men ingen turte å snakke om det - med meg. Likevel kjente jeg at det var viktig og riktig å dele med de også.
I slutten av november skulle jeg inn til Modum igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ringe til kona til overgriper før jeg reiste til Modum. Jeg utsatte og utsatte. Til slutt tok jeg mot til meg. Jeg var alene hjemme. Lå på sofaen. Tasta inn nummeret til henne. Fjerna det. Tasta det inn på nytt. Kasta fra meg mobilen. Det ble for sterkt. Pulsen var skyhøy, kroppen skalv, følte jeg måtte spy. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kunne jeg stole på magefølelse min? Jeg tok sats og ringte...
Det er den vanskeligste, rareste, beste og værste telefonsamtalen jeg noen gang har hatt. Jeg ble umiddelbart møtt med at hun trodde meg - samtidig som hun ikke skjønte det helt Hun nekta for at hun visste det fra før. Men jeg vet at hun vet - helt innerst inne. Tror hun har fortrengt det. Dette var uansett en ubeskrivelig viktig del av helingsprosessen min.
Etter den samtalen lå jeg på sofaen, tårene trilla, mens pulsen gradvis roa seg ned til normalen igjen. Jeg følte jeg hadde løpt maraton eller noe sånn. Jeg var helt utladet. Utladet men letta.
Nå var jeg klar for Modum igjen. Klar for nye uker i november 2016.
Det har virkelig vært en kamp. En stor kamp om å finne meg selv. Det er vanskelig når man står midt oppi det, men det er en enorm lettelse å klare å kjempe seg tilbake til livet.
tirsdag 29. oktober 2019
Dagbok 17. Juni 2015
Jeg sitter her og leser i dagboka mi. Ser at jeg har skrevet utrolig mye sommeren 2015. Mener å huske at det var da flashbackene raste som sterkest inni meg. Følte det rulla en konstant film over netthinna mi. En grov barnepornofilm hvor jeg var hovedfiguren, men filmen var fra min virkelighet!! Det var på den tida jeg ble overbevist om at Modum var det rette for meg. Heldigvis.
Jeg vil dele litt fra dagboka i dag også. Syns det er greit å vise hvor kaotisk tankene kan bli når du gjenopplever sånne alvorlige traumer. Dette er sikkert gjenkjennbart for andre som har lignende opplevelser.
17.juni 2015
Det er en nydelig ettermiddag med sol fra knallblå himmel. I dag MÅTTE jeg bare ned til sjøen igjen. Tok med meg hunden min. Det var så godt med litt selskap av en som forstår meg. Jeg er tankefull, men ikke veldig lei meg. Jeg tenker mer med skrekk og gru på alle de barna som opplever seksuelle overgrep nå, og alle de voksne som har opplevelser fra tidligere. Skjønner hvor ille andre kan ha det siden kroppen min husker.
Jeg tenker fremdeles at det er veldig rart at jeg var 1,5 år eldre - enn minstejenta mi er nå - før det tok slutt. Ho er nesten like lang som meg, stor jente. Hvorfor gjorde jeg ikke noe motstand før? Var jeg feig? Var det redselen min som lamma meg?
Tenker på hva, hvem, hvordan jeg hadde vært uten mine opplevelser. Har mange "hva hvis" spørsmål. Tåpelige tanker - for fortida kan jeg ikke gjøre noe med. Den er over. Fremtiden derimot - kan jeg gjøre noe med. På en måte velger jeg hva jeg vil ta med meg videre. Jeg har ikke valgt hvordan jeg vil ha det nå. Akkurat nå har fortida valgt meg. Det føles i alle fall sånn. Kunsten er å komme seg videre. Men hvordan skal jeg klare det?
Tror nå at jeg må prate, sette ord på det vanskelige som har skjedd. Det er ikke lett - siden jeg ikke vil SI ordene HØYT. Det blir på en måte for nært, for fælt, for flaut... Ingen klarer å skjønne hvordan jeg har det, før jeg begynner å prate... Men jeg kan jo ikke forlange at andre skal høre de samme triste tingene om igjen og om igjen. Eller kan jeg det? Jeg vet av erfaring at det er det rette for meg. Det var i hvert fall godt for meg å prate om mine opplevelser etter bilulykka, derfor tror jeg at det er rett for meg å prate om dette også...
En parallell - når jentene mine leser HØYT på lekser til prøver - husker de bedre. Hvis jeg sier ordene HØYT - når de kanskje inn til meg - sånn at jeg skjønner fullt og helt hva jeg faktisk har opplevd. En del av meg vil ikke høre, vil ikke skjønne. Men en annen del av meg vil forstå og vite alt så fort som mulig for å bli "ferdig" med det.
Jeg har leste litt om hvordan man snakker med barn om overgrep, men hvordan snakker man med en 47 år gammel dame som ikke vil si ordene høyt? Mannen min sier "Det er jo bare å si det!" Men det er ikke bare å si det. Ikke enda. Det velter liksom hele spekteret av følelser, skam, skyldfølelse, familiens følelser, familien utad.... Føler jeg har et digert lass på ryggen. Et lass som jeg ikke klarer å legge av meg. Det henger fast - har liksom grodd fast. Kanskje det er derfor det er så smertefullt og ta det av. Det blir nesten som en stor skorpe på et sår. Hvis man begynner å klore i den ytre kanten - blør det og blir kanskje betent!!!
I dag er det mange rare tanker som fyker hit og dit. Det er utrolig beroligende å ligge her på brygga sammen med den deilige hunden. Det er så godt å lytte til stillheten, lytte til lyden av sjø og sommer. Jeg får liksom energi av stillhet. Merker at stillhet fyller meg på en god måte. God fordi det følger en trygghet med. Roen fra sjøen som legger seg flatt etter vindkulene. Krusninger på sjøen som viser at det er liv. Sjøen er stadig i bevegelse. Den gir ikke opp etter en storm eller to - den roer seg og er bare til. Bildebruk igjen!
Det ser så deilig ut å være sånn som hunden min. Bare være til - å bli elska som han er. Kanskje jeg må øve på å bare være til.
Dette var hentet fra dagboka i juni 2015
Jeg vil dele litt fra dagboka i dag også. Syns det er greit å vise hvor kaotisk tankene kan bli når du gjenopplever sånne alvorlige traumer. Dette er sikkert gjenkjennbart for andre som har lignende opplevelser.
17.juni 2015
Det er en nydelig ettermiddag med sol fra knallblå himmel. I dag MÅTTE jeg bare ned til sjøen igjen. Tok med meg hunden min. Det var så godt med litt selskap av en som forstår meg. Jeg er tankefull, men ikke veldig lei meg. Jeg tenker mer med skrekk og gru på alle de barna som opplever seksuelle overgrep nå, og alle de voksne som har opplevelser fra tidligere. Skjønner hvor ille andre kan ha det siden kroppen min husker.
Jeg tenker fremdeles at det er veldig rart at jeg var 1,5 år eldre - enn minstejenta mi er nå - før det tok slutt. Ho er nesten like lang som meg, stor jente. Hvorfor gjorde jeg ikke noe motstand før? Var jeg feig? Var det redselen min som lamma meg?
Tenker på hva, hvem, hvordan jeg hadde vært uten mine opplevelser. Har mange "hva hvis" spørsmål. Tåpelige tanker - for fortida kan jeg ikke gjøre noe med. Den er over. Fremtiden derimot - kan jeg gjøre noe med. På en måte velger jeg hva jeg vil ta med meg videre. Jeg har ikke valgt hvordan jeg vil ha det nå. Akkurat nå har fortida valgt meg. Det føles i alle fall sånn. Kunsten er å komme seg videre. Men hvordan skal jeg klare det?
Tror nå at jeg må prate, sette ord på det vanskelige som har skjedd. Det er ikke lett - siden jeg ikke vil SI ordene HØYT. Det blir på en måte for nært, for fælt, for flaut... Ingen klarer å skjønne hvordan jeg har det, før jeg begynner å prate... Men jeg kan jo ikke forlange at andre skal høre de samme triste tingene om igjen og om igjen. Eller kan jeg det? Jeg vet av erfaring at det er det rette for meg. Det var i hvert fall godt for meg å prate om mine opplevelser etter bilulykka, derfor tror jeg at det er rett for meg å prate om dette også...
En parallell - når jentene mine leser HØYT på lekser til prøver - husker de bedre. Hvis jeg sier ordene HØYT - når de kanskje inn til meg - sånn at jeg skjønner fullt og helt hva jeg faktisk har opplevd. En del av meg vil ikke høre, vil ikke skjønne. Men en annen del av meg vil forstå og vite alt så fort som mulig for å bli "ferdig" med det.
Jeg har leste litt om hvordan man snakker med barn om overgrep, men hvordan snakker man med en 47 år gammel dame som ikke vil si ordene høyt? Mannen min sier "Det er jo bare å si det!" Men det er ikke bare å si det. Ikke enda. Det velter liksom hele spekteret av følelser, skam, skyldfølelse, familiens følelser, familien utad.... Føler jeg har et digert lass på ryggen. Et lass som jeg ikke klarer å legge av meg. Det henger fast - har liksom grodd fast. Kanskje det er derfor det er så smertefullt og ta det av. Det blir nesten som en stor skorpe på et sår. Hvis man begynner å klore i den ytre kanten - blør det og blir kanskje betent!!!
I dag er det mange rare tanker som fyker hit og dit. Det er utrolig beroligende å ligge her på brygga sammen med den deilige hunden. Det er så godt å lytte til stillheten, lytte til lyden av sjø og sommer. Jeg får liksom energi av stillhet. Merker at stillhet fyller meg på en god måte. God fordi det følger en trygghet med. Roen fra sjøen som legger seg flatt etter vindkulene. Krusninger på sjøen som viser at det er liv. Sjøen er stadig i bevegelse. Den gir ikke opp etter en storm eller to - den roer seg og er bare til. Bildebruk igjen!
Det ser så deilig ut å være sånn som hunden min. Bare være til - å bli elska som han er. Kanskje jeg må øve på å bare være til.
Dette var hentet fra dagboka i juni 2015
Abonner på:
Innlegg (Atom)