Dagen derpå. En god dag i hjertet. En vond dag i kroppen.
I går hadde vi en flott julekonsert med koret, som jeg er med i. Kirken var helt full. Veldig gøy.
Jeg kjenner på en ydmyk takknemlighet for at så mange kom for å høre oss.
Noen kom for å få en konsertopplevelse, noen kom fordi naboen skulle dit osv. Uansett hvilken grunn de hadde - fikk vi oppleve det samme, fra litt forskjellige vinkler.
Noen hadde en god dag, noen en dårlig dag. Likevel var vi sammen om opplevelsen. Det er en god følelse.
Det er ganske fascinerende å tenke på hvor forskjellige vi er som mennesker, og at vi likevel kan samles om de samme tingene.
Jeg kjenner som sagt på en uendelig god takknemlighet.
Jeg er oppriktig takknemlig for mange ting.
Takknemlig for at jeg kan få være med i koret og
takknemlig for at vi har den aller beste dirigenten - som virkelig gir alt!! Min musikkvenn fra tidligere.
Uansett hvordan vi har det - er det utrolig viktig - å finne noe å være takknemlige for.
I dag kunne jeg ha blitt liggende i senga. Rett og slett fordi kroppen er vond etter alle timene med øving og konsert. Men jeg bestilte ei drosje og klarte å gjennomføre treninga i varmtvannsbassenget!!! Enda en ting å være takknemlig for.
Noe annet jeg tenker på - er viktigheten av å godta og akseptere livet sånn som det er. Nå ligger jeg her på sofaen og prøver å godta at sånn er denne dagen. Det er ikke alltid så lett som det høres ut til, men jeg føler at jeg ikke har noe annet valg. Jeg kan selvfølgelig velge å "grave meg ned", men for meg er ikke det et valg. Derfor velger jeg å si at jeg har det bra - tross alt.
Et annet ord jeg har blitt glad i er hjelpemidler. I starten følte jeg at når jeg hørte ordet hjelpemidler - ble jeg nesten kvalm og tenkte - er jeg sååå syk? Men nå ser jeg at det er midler som skal hjelpe meg og andre til å få en bedre hverdag.
Det handler igjen om å godta og akseptere. Jeg må godta at en rullestol eller to, har blitt min hverdagshjelp. Uten disse hadde jeg ikke kommet meg ut. Klarer jeg å tenke sånn - blir ting mye enklere. Jeg kan feks klare å være med i koret. Uten rullestolen hadde jeg ikke klart det.
Jeg ser og på Modum som et hjelpemiddel. Der fikk jeg utrolig god hjelp til å få orden på tankevirksomheten og følelsene mine. Uten å ta i mot det - vet jeg ikke hvordan jeg hadde hatt det i dag.
Vi har alle bruk for en eller annen form for "hjelpemidler". Det har liksom ikke noe å si om det er en dusjkrakk, krykker, høreapparat, psykolog, spesial-ostehøvel eller øret til en venn.
Alle ting er gode hjelpemidler.
Ta imot hjelp hvis du trenger det. Da kan plutselig mørke få en lysere nyanse.
mandag 9. desember 2019
lørdag 7. desember 2019
Drømmer
Til kvelden er årets julekonsert for koret som jeg er en del av. Det blir bra. Jeg setter stor pris på å få være med i et kor med mange gode skjønne sangere og en herlig dirigent. Det er ett av årets høydepunkt for meg. Høydepunkt fordi vi synger mange av de fineste julesangene. Høydepunkt fordi jeg elsker musikk.
Jeg må lære å fordele kreftene. Akkurat det kan jeg bli mye bedre til. Det er faktisk ganske vanskelig. I allefall når jeg ikke har så mye krefter. Jeg vet at det koster å være med i koret. Det koster mange krefter å være med på øving og julekonsert. Men det er sååå verd det. Kan heller bruke en dag eller to på å hente meg inn igjen etterpå. Nok om det.
Det nærmer seg et nyttår. Det nærmer seg tiden til å skape nye drømmer for det nye året. Drømmer både for oss selv men også for andre.
Tenk om vi kunne gjort mer for andre rundt oss
Tenk om vi kunne få akkurat nok krefter til å gjennomføre dagen
Tenk om vi kunne være akkurat passe gode mot hverandre
Tenk om vi kunne ha akkurat nok ballast til å klare livet
Tenk om vi kunne være den beste utgaven av oss selv
Tenk om vi kunne sette mer pris på oss selv
Tenk om vi kunne blitt akseptert akkurat som den vi er
Tenk om vi kunne heiet hverandre frem
Tenk om vi kunne være fargeblinde
Tenk om vi kunne gjennomskuet voldsmenn og overgripere
Tenk om vi kunne vært med å skape fred
Tenk om vi kunne fokusert mer på menneskeverd
Tenk om vi kunne reddet et barn
Tenk om vi kunne reddet to barn
Tenk om vi kunne se hverandre inn i øynene
Tenk om vi kunne se hverandre
Tenk om vi kunne klart å snakke om vanskelige ting
Tenk om vi kunne klart å kommunisert bedre med hverandre
Det ble ei lang liste i dag også. Den lista kan med fordel bli enda lengre.....
Det er viktig å ha drømmer om fremtiden.
Godt å se fremover med blikket hevet.
Godt å tenke at vi kan være noe bra for våre medmennesker.
Godt å kunne være en medvandrer.
Jeg synes at ordet medvandrer er et flott ord.
Godt å kunne vandre sammen med noen.
Når man vandrer - ser jeg for meg at man beveger seg fremover, og har god tid.
Vandre sammen med.
Bevege seg fremover sammen med noen samtidig som man har god tid.
Det er egentlig stort å kunne få være en medvandrer.
Jeg tror det blir min største drøm for det nye året.
Jeg ønsker å være en medvandrer.
Jeg må lære å fordele kreftene. Akkurat det kan jeg bli mye bedre til. Det er faktisk ganske vanskelig. I allefall når jeg ikke har så mye krefter. Jeg vet at det koster å være med i koret. Det koster mange krefter å være med på øving og julekonsert. Men det er sååå verd det. Kan heller bruke en dag eller to på å hente meg inn igjen etterpå. Nok om det.
Det nærmer seg et nyttår. Det nærmer seg tiden til å skape nye drømmer for det nye året. Drømmer både for oss selv men også for andre.
Tenk om vi kunne gjort mer for andre rundt oss
Tenk om vi kunne få akkurat nok krefter til å gjennomføre dagen
Tenk om vi kunne være akkurat passe gode mot hverandre
Tenk om vi kunne ha akkurat nok ballast til å klare livet
Tenk om vi kunne være den beste utgaven av oss selv
Tenk om vi kunne sette mer pris på oss selv
Tenk om vi kunne blitt akseptert akkurat som den vi er
Tenk om vi kunne heiet hverandre frem
Tenk om vi kunne være fargeblinde
Tenk om vi kunne gjennomskuet voldsmenn og overgripere
Tenk om vi kunne vært med å skape fred
Tenk om vi kunne fokusert mer på menneskeverd
Tenk om vi kunne reddet et barn
Tenk om vi kunne reddet to barn
Tenk om vi kunne se hverandre inn i øynene
Tenk om vi kunne se hverandre
Tenk om vi kunne klart å snakke om vanskelige ting
Tenk om vi kunne klart å kommunisert bedre med hverandre
Det ble ei lang liste i dag også. Den lista kan med fordel bli enda lengre.....
Det er viktig å ha drømmer om fremtiden.
Godt å se fremover med blikket hevet.
Godt å tenke at vi kan være noe bra for våre medmennesker.
Godt å kunne være en medvandrer.
Jeg synes at ordet medvandrer er et flott ord.
Godt å kunne vandre sammen med noen.
Når man vandrer - ser jeg for meg at man beveger seg fremover, og har god tid.
Vandre sammen med.
Bevege seg fremover sammen med noen samtidig som man har god tid.
Det er egentlig stort å kunne få være en medvandrer.
Jeg tror det blir min største drøm for det nye året.
Jeg ønsker å være en medvandrer.
fredag 6. desember 2019
Minner fra fortida
Tre uker igjen. Tre uker igjen til jul. Klarer du og jeg å stresse ned sånn at vi kan nyte adventstida og julehøytiden? En ting er i alle fall sikkert - det blir en bedre jul for meg og oss i år - enn julen for tre år siden. Tror jeg lærte veldig mye av å tilbringe så mange uker borte, så nær jul. Tror jeg har lært å sette mer pris på de små gledene i hverdagen. Tror jeg har skjønt at det blir jul uansett om det ligger sju hjemmelagde sorter i kakeboksene eller om vi kjøper de på butikken.
Angående kaker. Jeg er utrolig heldig med svigermora mi. Hun er god som gull. Baker og står på. Jeg setter utrolig stor pris på henne. Nok om jul og svigermor i denne omgang.
De siste årene eller rettere sagt - årene mellom 2013 og 2017 - har jeg granske livet mitt ned til hver minste detalj.
Jeg har funderte på hvorfor jeg gjorde sånn eller sånn.
Fundert på hvem jeg hadde vært hvis sånn eller sånn.
Hvordan alle ting hang i sammen.
Jeg er urettferdig mot Egon hvis jeg sier at det kun er hans skyld at jeg var så stille. Jeg er i utgangspunktet en rolig person. Mange ting/puslebrikker i livet mitt ble ganske logiske sett i lys av hva jeg har vært igjennom.
Husker at jeg alltid måtte følge venninna mi hjem om kvelden - ho var mørkredd. Jeg var glad jeg kunne gjemme meg i mørke.
Husker at jeg aldri kunne få genserne store nok. Jeg halte og dro i de, for å utvide de, ville gjemme meg, eller gjemme kroppen min.
Husker at jeg mislikte gule klær - ble så utrolig synlig. Tror ikke jeg har gått med noe gult før nå.
Husker at jeg våkna og kaldsvette fordi jeg trodde at noen var i rommet. Gjemte meg inni skapet mitt. I bekmørke. Der var det trygt.
Husker følelsen av å hoppe ned i sjøen, være under lenge, før jeg dukka opp igjen.
Husker følelsen av å prestere på skolen.
Husker følelsen av å være usynlig.
Husker følelsen av ensomhet sammen med andre.
Husker hvor godt det var å ha venner som brydde seg om tause meg.
Husker at noen kalte meg ei grå mus. Ingen får kalle noen det!!!
Husker følelsen av å mestre på tverrfløyta.
Husker følelsen av å få skryt, men ikke klare å ta imot det.
Husker at jeg trives godt sammen med de voksne fordi jeg ønska å bli sett.
Husker følelsen av avvisning.
Husker følelsen av å ikke strekke til.
Husker følelsen av å ikke være god nok.
Husker følelsen av at jeg ville se annerledes ut - sånn at Egon skulle avsky meg.
Husker de blandede følelsene av at han likte meg.
Husker følelsen av å være annerledes enn mine jevngamle
Husker følelsen av at jeg syns de var så barnslige
Husker følelsen av at jeg også ville være så bekymringsløs som de andre, men at jeg ikke klarte det.
Husker følelsen av å oppleve verden annerledes enn de andre, uten at jeg helt fikk tak i hva det var.
Husker følelsen av at kroppen gikk i stykker.
Listen kan bli lengre, men stopper der. Det å være ensom i mengden er noe av det værste som finnes. Nå takler jeg det på en helt annen måte. Men fremdeles kan jeg kjenne på at det er vanskelig å være i en sammenheng uten at jeg har noen av "mine" nærmeste der.
Det er kanskje derfor jeg har en så stor tanke om at ALLE burde bli SETT. Ingen burde føle seg ensomme for lenge av gangen.
Mange av tingene på lista over er kanskje helt vanlig å føle, men mange av disse følelsene ble forsterket i nærvær av en onkel som trodde han eide meg. Han la beslag på kroppen min da jeg var 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16. Det er ei lang tallrekke. Føles enda lengre når du legger inn ett år på hvert tall....
Kjenner at det er vanskelig å tanke på at jeg var slaven hans i så mange år. Ingen burde oppleve det jeg har vært igjennom. Pedofile burde stoppes, men det virker som en umulighet. Jeg klarer ikke å skjønne at noen vil gjøre noe sånt mot et lite barn. Håper at vi sammen kan være med å fokusere på at det finnes overgripere i blant oss.
Stopp de! Ta vare på hverandre!
Angående kaker. Jeg er utrolig heldig med svigermora mi. Hun er god som gull. Baker og står på. Jeg setter utrolig stor pris på henne. Nok om jul og svigermor i denne omgang.
De siste årene eller rettere sagt - årene mellom 2013 og 2017 - har jeg granske livet mitt ned til hver minste detalj.
Jeg har funderte på hvorfor jeg gjorde sånn eller sånn.
Fundert på hvem jeg hadde vært hvis sånn eller sånn.
Hvordan alle ting hang i sammen.
Jeg er urettferdig mot Egon hvis jeg sier at det kun er hans skyld at jeg var så stille. Jeg er i utgangspunktet en rolig person. Mange ting/puslebrikker i livet mitt ble ganske logiske sett i lys av hva jeg har vært igjennom.
Husker at jeg alltid måtte følge venninna mi hjem om kvelden - ho var mørkredd. Jeg var glad jeg kunne gjemme meg i mørke.
Husker at jeg aldri kunne få genserne store nok. Jeg halte og dro i de, for å utvide de, ville gjemme meg, eller gjemme kroppen min.
Husker at jeg mislikte gule klær - ble så utrolig synlig. Tror ikke jeg har gått med noe gult før nå.
Husker at jeg våkna og kaldsvette fordi jeg trodde at noen var i rommet. Gjemte meg inni skapet mitt. I bekmørke. Der var det trygt.
Husker følelsen av å hoppe ned i sjøen, være under lenge, før jeg dukka opp igjen.
Husker følelsen av å prestere på skolen.
Husker følelsen av å være usynlig.
Husker følelsen av ensomhet sammen med andre.
Husker hvor godt det var å ha venner som brydde seg om tause meg.
Husker at noen kalte meg ei grå mus. Ingen får kalle noen det!!!
Husker følelsen av å mestre på tverrfløyta.
Husker følelsen av å få skryt, men ikke klare å ta imot det.
Husker at jeg trives godt sammen med de voksne fordi jeg ønska å bli sett.
Husker følelsen av avvisning.
Husker følelsen av å ikke strekke til.
Husker følelsen av å ikke være god nok.
Husker følelsen av at jeg ville se annerledes ut - sånn at Egon skulle avsky meg.
Husker de blandede følelsene av at han likte meg.
Husker følelsen av å være annerledes enn mine jevngamle
Husker følelsen av at jeg syns de var så barnslige
Husker følelsen av at jeg også ville være så bekymringsløs som de andre, men at jeg ikke klarte det.
Husker følelsen av å oppleve verden annerledes enn de andre, uten at jeg helt fikk tak i hva det var.
Husker følelsen av at kroppen gikk i stykker.
Listen kan bli lengre, men stopper der. Det å være ensom i mengden er noe av det værste som finnes. Nå takler jeg det på en helt annen måte. Men fremdeles kan jeg kjenne på at det er vanskelig å være i en sammenheng uten at jeg har noen av "mine" nærmeste der.
Det er kanskje derfor jeg har en så stor tanke om at ALLE burde bli SETT. Ingen burde føle seg ensomme for lenge av gangen.
Mange av tingene på lista over er kanskje helt vanlig å føle, men mange av disse følelsene ble forsterket i nærvær av en onkel som trodde han eide meg. Han la beslag på kroppen min da jeg var 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16. Det er ei lang tallrekke. Føles enda lengre når du legger inn ett år på hvert tall....
Kjenner at det er vanskelig å tanke på at jeg var slaven hans i så mange år. Ingen burde oppleve det jeg har vært igjennom. Pedofile burde stoppes, men det virker som en umulighet. Jeg klarer ikke å skjønne at noen vil gjøre noe sånt mot et lite barn. Håper at vi sammen kan være med å fokusere på at det finnes overgripere i blant oss.
Stopp de! Ta vare på hverandre!
onsdag 4. desember 2019
Egenverdi og egenomsorg
Denne uka er det festuke i vår ny-innvidde kirke. I går kveld var kirka helt full nok en gang. Det varmer hjertet å se at så mange kommer.
Noen fordi de hører til.
Noen av nysgjerrighet.
Noen fordi kirka er ny.
Noen fordi det var en kjent person der i dag.
Noen fordi naboen skulle dit.
Uansett hva grunnen er - var vi der side om side, hørte de samme ordene, drakk av den samme kaffeen, spiste den samme frukten, har akkurat samme verdi...
Litt "prosentregning"
Hvis du jobber 100% - er du 100%
Jobber du 50% - er du 100%
Jobber du 25% - er du 100%
Er du ufør - er du 100%
Verdien i deg som menneske kommer ikke an på hvor mye du er i stand til å jobbe. Som deg selv er du 100% - uansett. Den egenverdien er viktig å huske på.
Når livet går litt på tverke - er det lett å føle at alle andre er mye mer verdifull en deg selv. Jeg har kjent mye på det. Ikke nå, men tidligere. Det har liksom ikke vært så viktig med meg selv. Det er fortsatt godt å kunne minne meg på at - selv om jeg er ufør - er min verdi fortsatt 100%. 🤗
Egenomsorg er et annet ord som jeg har lært mye om både på Modum og andre steder jeg har vært på rehabilitering. Det handler om å være snill med seg selv. Ta vare på seg selv. Gjøre gode ting mot seg selv. Som oftest er det mye lettere å yte omsorg for andre rundt oss.
Det er faktisk veldig viktig å hjelpe seg selv - før man hjelper de rundt seg.
Tenk på oksygenmasken på flyet. Hvis du får bruk for den noen gang - MÅ du ta på din egen maske for å være i stand til å hjelpe de som er rundt deg.
På samme måte er det i livet. Det er utrolig viktig å hjelpe seg selv, ta seg selv på alvor og gjøre nødvendige ting for at vi selv skal ha det så bra som overhodet mulig.
Vi kan alle sammen være et medmenneske for våre nærmeste.
Vi kan alle gi et smil til de vi treffer.
Vi kan prøve å se våre medsøstre og medbrødre.
Da mener jeg virkelig SE.
Smil smitter - prøv!!!
Noen fordi de hører til.
Noen av nysgjerrighet.
Noen fordi kirka er ny.
Noen fordi det var en kjent person der i dag.
Noen fordi naboen skulle dit.
Uansett hva grunnen er - var vi der side om side, hørte de samme ordene, drakk av den samme kaffeen, spiste den samme frukten, har akkurat samme verdi...
Litt "prosentregning"
Hvis du jobber 100% - er du 100%
Jobber du 50% - er du 100%
Jobber du 25% - er du 100%
Er du ufør - er du 100%
Verdien i deg som menneske kommer ikke an på hvor mye du er i stand til å jobbe. Som deg selv er du 100% - uansett. Den egenverdien er viktig å huske på.
Når livet går litt på tverke - er det lett å føle at alle andre er mye mer verdifull en deg selv. Jeg har kjent mye på det. Ikke nå, men tidligere. Det har liksom ikke vært så viktig med meg selv. Det er fortsatt godt å kunne minne meg på at - selv om jeg er ufør - er min verdi fortsatt 100%. 🤗
Egenomsorg er et annet ord som jeg har lært mye om både på Modum og andre steder jeg har vært på rehabilitering. Det handler om å være snill med seg selv. Ta vare på seg selv. Gjøre gode ting mot seg selv. Som oftest er det mye lettere å yte omsorg for andre rundt oss.
Det er faktisk veldig viktig å hjelpe seg selv - før man hjelper de rundt seg.
Tenk på oksygenmasken på flyet. Hvis du får bruk for den noen gang - MÅ du ta på din egen maske for å være i stand til å hjelpe de som er rundt deg.
På samme måte er det i livet. Det er utrolig viktig å hjelpe seg selv, ta seg selv på alvor og gjøre nødvendige ting for at vi selv skal ha det så bra som overhodet mulig.
Vi kan alle sammen være et medmenneske for våre nærmeste.
Vi kan alle gi et smil til de vi treffer.
Vi kan prøve å se våre medsøstre og medbrødre.
Da mener jeg virkelig SE.
Smil smitter - prøv!!!
tirsdag 3. desember 2019
Mine kamper
Livet smilte igjen - etter noen dystre måneder med dypdykk i en bunnløs sorg. Jeg måtte øve meg på å gå på kirkegården for å klare og IKKE se mitt eget navn på gravsteinen. Skal ikke utdype det noe nærmere, men det var tungt. Jeg klarte å komme meg ovenpå atter en gang.
Jeg er som jeg har nevnt før - ganske sta.
Da jeg endelig klarte å komme meg gjennom sorgen - kunne jeg fokusere på familien, mann og barn. Jeg husker at de hele tiden ble involvert i hva som skjedde. Ville ikke at ungene skulle leve i uvisshet om hva som skjedde med mamma.
Mitt største råd er GI ALDRI OPP, FOR DU ER STERKERE ENN DU TROR!!
Etterhvert kom jeg meg tilbake på jobb, jeg fungerte som ei skikkelig hønemor igjen, engasjerte meg i kor og barneklubb. Hadde det helt topp. Bortsett fra at kroppen begynte å skrante. Det man ikke kan gjøre noe med, må man bare prøve å akseptere på best mulig måte. Det er lett og si, men jeg gjør så godt jeg kan. Føler at jeg har kommet ganske langt i å akseptere situasjonen rundt sykdommen min.
Den verste kampen jeg har hatt er å komme meg hel igjennom overgrepene. Da tenker jeg spesielt på de siste årene. Årene med traumebehandling. Det var noen tøffe år mens det pågikk i barndommen, men da visste jeg ikke om noe annet. Som voksen så jeg alle konsekvensene det har hatt for hele livet...
Mannen min lurte på hvorfor jeg ikke bare gjennomgikk alt med overgrepene også - den gang da alt med ulykka kom opp... Skjønner at han lurte på det, men det er liksom ikke sånn kroppen er skrudd sammen. Det gikk ni år til før trykkokeren eksploderte. Jeg tror det var lurt at jeg ikke måtte gjennomgå mer enn en så stor ting av gangen. Aner ikke hvordan jeg skulle ha klart å håndtere alt samtidig.
I disse ni årene klarte jeg for det meste å unngå å treffe onkel Egon. Det var et par anledninger hvor vi var i samme selskap, slektstreff med storfamilien. Jeg klarte å unngå å hilse på han. Akkurat det er godt gjort av meg, som egentlig er veldig høflig🙊. Tror også at jeg sa til ungene at de ikke trengte å gi klem til de de ikke kjente... Hadde hele tiden et øye til ungene og et til Egon.
Jeg kjente på kroppen at det var ubehagelig å være i nærheten av han. Men jeg klarte det.
Jeg var veldig avstengt. Ville ikke gå inn i det. Ville ikke lette på lokket. Var en mester i å holde maska. Jeg vet at jeg klarte å gi han, Egon, noen fæle blikk. Blikk med advarsel om at han ikke skulle prøve seg. Blikk som sa ; Hold deg unna!
Å ha sånne sterke opplevelser i kroppen uten at jeg fikk utløp for de - gjorde mye med meg som menneske. Jeg var liksom alltid på vakt. Kontrollfrik - er et ord jeg har brukt før. Følte at jeg alltid måtte ha kontrollen. Jeg syns fremdeles at det er veldig bra å ha kontrollen i mange sammenhenger, men jeg ser at det ble litt for voldsomt. Kjenner at det gjør godt å slippe taket litt mer enn før.
Da flashbackene begynte å flomme over netthinna i 2013 - klarte jeg ikke å ha kontrollen lengre. Jeg vet at det var ett spesielt rom i palasset på toppen av bygda - hvor jeg ikke VILLE inn i. Det ble for voldsomt å åpne døra. Det ble for voldsomt å ta døra på gløtt. Man jeg klarte det til slutt. Klarte det ved hjelp av viljen og staheten min.
Jeg har klart å sette ord på det meste. Ikke her i bloggen, for det vil jeg ikke.
Det viktigste er at jeg har satt ord på alt for min egen del.
Satt ord på skylda, skammen, ondskapen...
Satt ord på følelser.
Jeg har klart å få kontakt med følelser fra fortida -
ikke for å dvele ved de, men for å forstå meg selv.
Jeg har klart å sette ord på den ordløse sorgen.
Jeg er som jeg har nevnt før - ganske sta.
Da jeg endelig klarte å komme meg gjennom sorgen - kunne jeg fokusere på familien, mann og barn. Jeg husker at de hele tiden ble involvert i hva som skjedde. Ville ikke at ungene skulle leve i uvisshet om hva som skjedde med mamma.
Mitt største råd er GI ALDRI OPP, FOR DU ER STERKERE ENN DU TROR!!
Etterhvert kom jeg meg tilbake på jobb, jeg fungerte som ei skikkelig hønemor igjen, engasjerte meg i kor og barneklubb. Hadde det helt topp. Bortsett fra at kroppen begynte å skrante. Det man ikke kan gjøre noe med, må man bare prøve å akseptere på best mulig måte. Det er lett og si, men jeg gjør så godt jeg kan. Føler at jeg har kommet ganske langt i å akseptere situasjonen rundt sykdommen min.
Den verste kampen jeg har hatt er å komme meg hel igjennom overgrepene. Da tenker jeg spesielt på de siste årene. Årene med traumebehandling. Det var noen tøffe år mens det pågikk i barndommen, men da visste jeg ikke om noe annet. Som voksen så jeg alle konsekvensene det har hatt for hele livet...
Mannen min lurte på hvorfor jeg ikke bare gjennomgikk alt med overgrepene også - den gang da alt med ulykka kom opp... Skjønner at han lurte på det, men det er liksom ikke sånn kroppen er skrudd sammen. Det gikk ni år til før trykkokeren eksploderte. Jeg tror det var lurt at jeg ikke måtte gjennomgå mer enn en så stor ting av gangen. Aner ikke hvordan jeg skulle ha klart å håndtere alt samtidig.
I disse ni årene klarte jeg for det meste å unngå å treffe onkel Egon. Det var et par anledninger hvor vi var i samme selskap, slektstreff med storfamilien. Jeg klarte å unngå å hilse på han. Akkurat det er godt gjort av meg, som egentlig er veldig høflig🙊. Tror også at jeg sa til ungene at de ikke trengte å gi klem til de de ikke kjente... Hadde hele tiden et øye til ungene og et til Egon.
Jeg kjente på kroppen at det var ubehagelig å være i nærheten av han. Men jeg klarte det.
Jeg var veldig avstengt. Ville ikke gå inn i det. Ville ikke lette på lokket. Var en mester i å holde maska. Jeg vet at jeg klarte å gi han, Egon, noen fæle blikk. Blikk med advarsel om at han ikke skulle prøve seg. Blikk som sa ; Hold deg unna!
Å ha sånne sterke opplevelser i kroppen uten at jeg fikk utløp for de - gjorde mye med meg som menneske. Jeg var liksom alltid på vakt. Kontrollfrik - er et ord jeg har brukt før. Følte at jeg alltid måtte ha kontrollen. Jeg syns fremdeles at det er veldig bra å ha kontrollen i mange sammenhenger, men jeg ser at det ble litt for voldsomt. Kjenner at det gjør godt å slippe taket litt mer enn før.
Da flashbackene begynte å flomme over netthinna i 2013 - klarte jeg ikke å ha kontrollen lengre. Jeg vet at det var ett spesielt rom i palasset på toppen av bygda - hvor jeg ikke VILLE inn i. Det ble for voldsomt å åpne døra. Det ble for voldsomt å ta døra på gløtt. Man jeg klarte det til slutt. Klarte det ved hjelp av viljen og staheten min.
Jeg har klart å sette ord på det meste. Ikke her i bloggen, for det vil jeg ikke.
Det viktigste er at jeg har satt ord på alt for min egen del.
Satt ord på skylda, skammen, ondskapen...
Satt ord på følelser.
Jeg har klart å få kontakt med følelser fra fortida -
ikke for å dvele ved de, men for å forstå meg selv.
Jeg har klart å sette ord på den ordløse sorgen.
mandag 2. desember 2019
Musikkvenn
Det er litt rart å skrive om mine vonde opplevelser nå som den gode adventstiden har startet. Men igjen - hensikten med bloggen er å dele til de som trenger det. Jeg vet at det er mange som gruer seg til jul. Det er mange som har dårlige opplevelser med julefeiring og andre høytider. Mange har forventning til at julehøytiden skal være ei god og rolig tid. Derfor er kontrasten ekstra stor for de som opplever det motsatte.
Nå når det nærmer seg jul går tankene mine igjen til de som ikke hadde noen å reise hjem til da jeg var på Modum i 2016. Det er vondt å tenke på at det er virkeligheten for mange.
Samtidig kan ikke det hindre meg i å ha gode tanker for adventstida og juletida. Jeg tror jeg setter ekstra stor pris på det nå som jeg har sett at det ikke er en selvfølge.
Den beste musikken som finnes for meg er julemusikk - og selvfølgelig ungenes musikk - som de fyller huset med når de kommer hjem.
Tidligere har jeg nevnt en musikkvenn jeg hadde i ungdomstiden. Jeg sa til han i går at jeg hadde skrevet om han i bloggen. Han sa jeg kunne skrive akkurat det jeg ville. Opplevelsen var gjensidig.
De timene vi to har lagt ned i øving, har betydd vanvittig mye for meg. Jeg på tverrfløyte, han på piano, begge på sang eller alt på en gang. Øving både natt og dag. Han har hatt sine ting, som jeg ikke skal komme inn på her. Sammen hadde vi en friplass - uten at noen av oss visste om hva den andre hadde i bagasjen. Han supersosial. Jeg superstille. Vi aksepterte hverandre som vi var. Dette samarbeidet varte fra 12-13 års alderen og til jeg reiste på bibelskolen. Jeg kan ikke få takka han nok for det han var for meg akkurat de årene.
I går kveld var jeg på jubileumskonsert med skolekorpset. Det var kjempebra. Jeg er mektig imponert.
Dette korpset var jeg selv en del av i bortimot ti år. Ti viktige år fra jeg var ca ni år. Her fikk jeg spille tverrfløyte og etter hvert piccolofløyte. Mitt andre sted jeg kunne flykte inn i musikken. Det er ikke en hemmelighet at jeg øvde masse...
Det er ikke for ingenting jeg drømte om å bli musikkterapeut!! Dere som er det, er i mine øyne heldige. Helsa mi satte tidlig en stopper for å ta den utdannelsen. Musikk skaper gode relasjoner, gode følelser, gode opplevelser... Nok om musikk - tror jeg.
En ting som jeg kan konstatere ut i fra egne erfaringer er at det er viktig å finne en hobby eller to - som man kan være opptatt av - enten det er for å rømme inn i noe eller det er for opplevelsenes skyld.
I går skrev jeg litt om triggere. Triggere var også en del av undervisningen på Modum. Det er uendelig mange ting som kan være triggere. Ulike folk, ulike opplevelser, ulike triggere.
Triggeren i forhold til å få hull på overgrepsbyllen min var hun dama jeg traff i mars 2013 - hun som snakka om hva hennes far hadde gjort... Det var starten på opprullingen av min sak. En annen trigger for meg har vært store svarte bibler. De minnet for mye om onkel Egon. Heldigvis for meg - finnes bibelen i andre formater og andre farger også. Ved å velge en annen farge, kjente jeg at triggeren forsvant litt etter litt.
Kanskje det er sånn med mørket også?
Når livet føles som mørkest
tenk da
at mørket egentlig bare
er et fravær av lys
Fyll mørket
med lys og
kanskje det mørket
du bærer på
kan forsvinne
litt etter
litt
Nå når det nærmer seg jul går tankene mine igjen til de som ikke hadde noen å reise hjem til da jeg var på Modum i 2016. Det er vondt å tenke på at det er virkeligheten for mange.
Samtidig kan ikke det hindre meg i å ha gode tanker for adventstida og juletida. Jeg tror jeg setter ekstra stor pris på det nå som jeg har sett at det ikke er en selvfølge.
Den beste musikken som finnes for meg er julemusikk - og selvfølgelig ungenes musikk - som de fyller huset med når de kommer hjem.
Tidligere har jeg nevnt en musikkvenn jeg hadde i ungdomstiden. Jeg sa til han i går at jeg hadde skrevet om han i bloggen. Han sa jeg kunne skrive akkurat det jeg ville. Opplevelsen var gjensidig.
De timene vi to har lagt ned i øving, har betydd vanvittig mye for meg. Jeg på tverrfløyte, han på piano, begge på sang eller alt på en gang. Øving både natt og dag. Han har hatt sine ting, som jeg ikke skal komme inn på her. Sammen hadde vi en friplass - uten at noen av oss visste om hva den andre hadde i bagasjen. Han supersosial. Jeg superstille. Vi aksepterte hverandre som vi var. Dette samarbeidet varte fra 12-13 års alderen og til jeg reiste på bibelskolen. Jeg kan ikke få takka han nok for det han var for meg akkurat de årene.
I går kveld var jeg på jubileumskonsert med skolekorpset. Det var kjempebra. Jeg er mektig imponert.
Dette korpset var jeg selv en del av i bortimot ti år. Ti viktige år fra jeg var ca ni år. Her fikk jeg spille tverrfløyte og etter hvert piccolofløyte. Mitt andre sted jeg kunne flykte inn i musikken. Det er ikke en hemmelighet at jeg øvde masse...
Det er ikke for ingenting jeg drømte om å bli musikkterapeut!! Dere som er det, er i mine øyne heldige. Helsa mi satte tidlig en stopper for å ta den utdannelsen. Musikk skaper gode relasjoner, gode følelser, gode opplevelser... Nok om musikk - tror jeg.
En ting som jeg kan konstatere ut i fra egne erfaringer er at det er viktig å finne en hobby eller to - som man kan være opptatt av - enten det er for å rømme inn i noe eller det er for opplevelsenes skyld.
I går skrev jeg litt om triggere. Triggere var også en del av undervisningen på Modum. Det er uendelig mange ting som kan være triggere. Ulike folk, ulike opplevelser, ulike triggere.
Triggeren i forhold til å få hull på overgrepsbyllen min var hun dama jeg traff i mars 2013 - hun som snakka om hva hennes far hadde gjort... Det var starten på opprullingen av min sak. En annen trigger for meg har vært store svarte bibler. De minnet for mye om onkel Egon. Heldigvis for meg - finnes bibelen i andre formater og andre farger også. Ved å velge en annen farge, kjente jeg at triggeren forsvant litt etter litt.
Kanskje det er sånn med mørket også?
Når livet føles som mørkest
tenk da
at mørket egentlig bare
er et fravær av lys
Fyll mørket
med lys og
kanskje det mørket
du bærer på
kan forsvinne
litt etter
litt
Trigger
En ny dag på sykehuset er over. I dag er det immunbehandling. Håper på litt mer energi i kroppen. Jeg fortsetter skrivinga der jeg stoppa i går.
Etter to år på bibelskole, flytta jeg til en annen kant av landet. Igjen var det ingen som kjente meg. Jeg slet med mye migrene som var ettervirkning etter den kraftige hjernerystelsen som jeg fikk i ulykka. Men jeg hadde det veldig bra. Jobbet med barn og unge i kristen regi. Jeg brukte musikken - som betydde veldig mye for meg.
En ting som er litt sprøtt er at da jeg hadde vært ansatt der en liten stund - skulle jeg på kurs. Kurs angående seksuelle overgrep i kristen sammenheng!! På den tiden var jeg så hard innvendig at det nådde ikke inn hos meg. Det var ett tema som berørte meg, og jeg ble veldig oppmerksom på å se etter tegn hos de jeg jobbet med. Mine egne ting pressa jeg bare enda mer bort. Ville ikke at dette skulle være mitt fokus. Jeg var som sagt knallhard...
Dette viser meg hvor flink jeg hadde vært til å gjemme. Flink på en negativ måte.
Tenk om bobla mi hadde sprukket da!! I starten av tjueårene!! Da hadde onkel Egon fått gjennomgå. Livet mitt hadde nok rast sammen. Men hvis jeg hadde fått god hjelp på det tidspunktet i livet - tror jeg at det tross alt hadde vært enklere å gå gjennom alt. Dette er jo egentlig ikke noe å tenke på nå. Nytter ikke å spekulere på dette, men det er utrolig at jeg ikke ble såpass berørt at jeg fikk kontakt med mine egne overgrep - gjennom det kurset.
Jeg hadde overhodet ikke kontakt med overgrepsbiten på denne tida. Hadde klart å fortrenge alt. Jeg hadde et par gode år. Ganske bekymringsløse. Hadde en flott kjærest som ikke visste noen ting om overgrepene. Livet smilte.
Når disse to årene var over, flytta jeg igjen. Denne gangen for å studere. Ble endelig klarert i forhold til ettervirkningene etter hjernerystelsen. Fortsatt hadde jeg det fantastisk. Her fant jeg han som etterhvert ble mannen min. Eller rettere sagt - han fant meg.😅❤️
Vi gifta oss og flytta til min hjemplass. Det eneste han fikk vite var at jeg hadde en onkel som hadde vært litt klåfingra da jeg var liten. Jeg vet at det var mange ting han stussa på, men vi hadde det fint. Fikk etterhvert tre fantastiske barn som jeg fødte - i stillhet...
Jeg har vært ei hønemor. Underbevisstheten min har jobbet på høygir med å beskytte ungene mine. Spesielt de to skjønne jentene mine. Har vært livredd for at noe lignende skulle skje med de. Men de vet nå at jeg var sånn fordi jeg elsker de av hele mitt hjerte.
En annen ting som var ganske anstrengende å forholde seg til, var bilkjøring. Jeg er en trygg og god sjåfør. Det var verre når ungene skulle begynne å kjøre bil...
Jeg skrev i går at jeg pakka inn, gjemte og glemte alt angående bilulykka.
Helt til minstejenta mi var fire år. Da døde en av alle onklene mine. Jeg fikk i oppdrag å informere foreldrene mine pluss noen av tantene og onklene mine. Jeg visste de var samlet noen kilometer fra huset vårt. Jeg satte meg i bilen og kjørte dit. Jeg ville selvfølgelig hjelpe. Det jeg ikke var forberedt på var min reaksjon. Jeg gikk inn i stua. Der satt det seks par. Jeg fikk panikk. Skulle informere seks voksne mennesker om at den eldste broren deres var død... Før jeg fikk sagt et ord segna jeg om. Jeg falt fysisk i sammen på gulvet.
Mamma var overbevist om at det hadde skjedd noe med mannen min eller ungene mine.
Mens jeg lå der på gulvet - flommet alt som hadde med ulykka - over meg..
Min eldste onkels død var triggeren som skulle til. 17 år etter ulykka kom reaksjonen som jeg burde hatt da jeg var 18...
Jeg fikk god hjelp. Snakka mye med sykehuspresten. Han hjalp meg å sortere, hjalp meg å sørge - 17 år etter at de andre involverte hadde sørget. Det ble voldsomt, jeg ble sykemeldt, klarte ikke være på jobb, klarte ikke å gjennomføre hverdagen.
Hvorfor velger jeg å si dette? Det er fordi jeg ser at jeg hadde samme reaksjonsmønster da overgrepssaken kom opp. Det er enkelte ting i livet som kan bli en trigger - noe du ikke er forberedt på. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Skulle bare gi en beskjed - så raste alt.
Fikk som sagt god hjelp og kom meg rimelig fort på beina igjen. Denne gangen klarte jeg å få kontakt med følelsene mine i forhold til å miste to gode venner og i forhold til å bare være en venn med vonde opplevelser.
Det gjorde godt. Jeg klarte å puste etterpå. Klarte å leve normalt igjen. Klarte å vær ei god mor, kone, venn.... Livet smilte igjen.
Etter to år på bibelskole, flytta jeg til en annen kant av landet. Igjen var det ingen som kjente meg. Jeg slet med mye migrene som var ettervirkning etter den kraftige hjernerystelsen som jeg fikk i ulykka. Men jeg hadde det veldig bra. Jobbet med barn og unge i kristen regi. Jeg brukte musikken - som betydde veldig mye for meg.
En ting som er litt sprøtt er at da jeg hadde vært ansatt der en liten stund - skulle jeg på kurs. Kurs angående seksuelle overgrep i kristen sammenheng!! På den tiden var jeg så hard innvendig at det nådde ikke inn hos meg. Det var ett tema som berørte meg, og jeg ble veldig oppmerksom på å se etter tegn hos de jeg jobbet med. Mine egne ting pressa jeg bare enda mer bort. Ville ikke at dette skulle være mitt fokus. Jeg var som sagt knallhard...
Dette viser meg hvor flink jeg hadde vært til å gjemme. Flink på en negativ måte.
Tenk om bobla mi hadde sprukket da!! I starten av tjueårene!! Da hadde onkel Egon fått gjennomgå. Livet mitt hadde nok rast sammen. Men hvis jeg hadde fått god hjelp på det tidspunktet i livet - tror jeg at det tross alt hadde vært enklere å gå gjennom alt. Dette er jo egentlig ikke noe å tenke på nå. Nytter ikke å spekulere på dette, men det er utrolig at jeg ikke ble såpass berørt at jeg fikk kontakt med mine egne overgrep - gjennom det kurset.
Jeg hadde overhodet ikke kontakt med overgrepsbiten på denne tida. Hadde klart å fortrenge alt. Jeg hadde et par gode år. Ganske bekymringsløse. Hadde en flott kjærest som ikke visste noen ting om overgrepene. Livet smilte.
Når disse to årene var over, flytta jeg igjen. Denne gangen for å studere. Ble endelig klarert i forhold til ettervirkningene etter hjernerystelsen. Fortsatt hadde jeg det fantastisk. Her fant jeg han som etterhvert ble mannen min. Eller rettere sagt - han fant meg.😅❤️
Vi gifta oss og flytta til min hjemplass. Det eneste han fikk vite var at jeg hadde en onkel som hadde vært litt klåfingra da jeg var liten. Jeg vet at det var mange ting han stussa på, men vi hadde det fint. Fikk etterhvert tre fantastiske barn som jeg fødte - i stillhet...
Jeg har vært ei hønemor. Underbevisstheten min har jobbet på høygir med å beskytte ungene mine. Spesielt de to skjønne jentene mine. Har vært livredd for at noe lignende skulle skje med de. Men de vet nå at jeg var sånn fordi jeg elsker de av hele mitt hjerte.
En annen ting som var ganske anstrengende å forholde seg til, var bilkjøring. Jeg er en trygg og god sjåfør. Det var verre når ungene skulle begynne å kjøre bil...
Jeg skrev i går at jeg pakka inn, gjemte og glemte alt angående bilulykka.
Helt til minstejenta mi var fire år. Da døde en av alle onklene mine. Jeg fikk i oppdrag å informere foreldrene mine pluss noen av tantene og onklene mine. Jeg visste de var samlet noen kilometer fra huset vårt. Jeg satte meg i bilen og kjørte dit. Jeg ville selvfølgelig hjelpe. Det jeg ikke var forberedt på var min reaksjon. Jeg gikk inn i stua. Der satt det seks par. Jeg fikk panikk. Skulle informere seks voksne mennesker om at den eldste broren deres var død... Før jeg fikk sagt et ord segna jeg om. Jeg falt fysisk i sammen på gulvet.
Mamma var overbevist om at det hadde skjedd noe med mannen min eller ungene mine.
Mens jeg lå der på gulvet - flommet alt som hadde med ulykka - over meg..
Min eldste onkels død var triggeren som skulle til. 17 år etter ulykka kom reaksjonen som jeg burde hatt da jeg var 18...
Jeg fikk god hjelp. Snakka mye med sykehuspresten. Han hjalp meg å sortere, hjalp meg å sørge - 17 år etter at de andre involverte hadde sørget. Det ble voldsomt, jeg ble sykemeldt, klarte ikke være på jobb, klarte ikke å gjennomføre hverdagen.
Hvorfor velger jeg å si dette? Det er fordi jeg ser at jeg hadde samme reaksjonsmønster da overgrepssaken kom opp. Det er enkelte ting i livet som kan bli en trigger - noe du ikke er forberedt på. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Skulle bare gi en beskjed - så raste alt.
Fikk som sagt god hjelp og kom meg rimelig fort på beina igjen. Denne gangen klarte jeg å få kontakt med følelsene mine i forhold til å miste to gode venner og i forhold til å bare være en venn med vonde opplevelser.
Det gjorde godt. Jeg klarte å puste etterpå. Klarte å leve normalt igjen. Klarte å vær ei god mor, kone, venn.... Livet smilte igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)