I et av de tidligere innleggene fortalte jeg hvor vanskelig det var for meg å ringe til enka til Egon. Det var vanskelig, men utrolig viktig. Magefølelsen min har hele tiden drevet meg fremover. Den har vært med å pushe meg til å gjøre stadig nye ting. Ting som kanskje virker små sett utenfra, men som har vært viktig for meg i min prosess.
Men tilbake til tanta mi som er enka etter Egon.
Dagbok 7.okt 2016
Jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde ringt til tante. Mamma likte ikke at jeg hadde gjort det. Hun syns jeg burde ha spart henne - spart tanta mi for å få vite om denne fæle hemmeligheten - spart henne for å få vite hva mannen hennes har gjort mot meg. . .
Så kommer det vanskelige. I går ringte mamma til tante. Tante var helt knust og skjønner ingenting. Hun skjønner ikke åssen det kunne være mulig for Egon å begå overgrep - siden vi alltid var sammen som familie. Liksom!! Men alle vet vel at det ikke skal så mange minutter til for å... Ja, du vet.
Jeg måtte jo være en annen plass å leke. Han måtte plutselig på do eller noe annet, dilta etter meg, klassa, sugla etter meg, dro meg med inn i rommet, eller i ganga bak garasjen i palasset... Det var ikke vanskelig for han å gjøre det han ville med meg. Ikke vanskelig å finne tidspunkter til dette.
Jeg tror ikke at tante VIL skjønne. Jeg VET at hun innerst inne VET at noe skjedde, men det er ikke sikkert at hun VET omfanget av det. Jeg vet også at det er fullt mulig for konene til overgripere å fortrenge ting som har skjedd - for å verne seg selv.
Kjenner at jeg blir frustrert over at tanta mi skal spares. Frustrert er et forsiktig ord! Hva skal HUN spares for? Hvorfor skal HUN spares? Hun er voksen. Hun vet. Hvorfor skal dette dysses å ikke snakkes om?
En annen ting som kom frem var at mamma hadde snakka med ei av de andre søstrene sine. Den tanta hadde sagt en gang i sommer at hun lurte på hva som var min hensikt med å dra frem alt dette nå, så mange år etterpå..
HUN TRODDE AT JEG VAR UTE ETTER PENGER!!!
Snakk om dårlig tante. Det har ikke vært i min tanke. For der første er Egon død, for det andre har jeg ingen bevis annet enn det jeg sier, skriver, følelsene mine, kroppen min... Det er jo umulig å få penger ut av dette. For det tredje er saken forelda. Jeg er ikke ute etter penger i det hele tatt. Hvordan kan noen få seg til å si noe sånt? Det er utrolig sårende. Jeg ser at jeg er ekstra sårbar akkurat nå, men likevel..?
Min hensikt er å komme gjennom dette og bli hel og få fortida mi på avstand så den ikke skal påvirke meg i fremtiden. Jeg skjønner at dette er noe som ikke kan glemmes av meg. Det er for voldsomt. Det er en del av min bagasje, men den skal bli litt lettere å bære... Det vet jeg at jeg skal klare.
Kjenner meg utrolig sliten og urolig i dag. Føler meg elendig som menneske. Er med mannen min på shopping. Skal prøve å få tankene over på noe annet, men jeg måtte bare skrive litt nå mens han tømmer tilhengeren for søppel. Skal prøve å være tilstede sammen med han etterpå.
Er bare såååå lei meg for at mamma sår tvil om mine hensikter. Hun er min mor - det er vel derfor det vondt å høre på henne. Tirsdag kveld kjente jeg på en lettelse over å ha snakka med tante. Kjente at jeg var modig. Kjente meg stolt over at jeg klarte det. Nå, fredag, tre dager etter - kjenner jeg på en sorg over at jeg ødelegger for tante, mamma, pappa, storfamilien min... Føler meg mislykka. Er jeg så forferdelig? Mannen min prøver å få meg til å tenke på hva som kjennes best ut for meg her og nå. Men jeg føler meg egoistisk for at jeg ikke tenker på følgene det får for andre.. Har egentlig lyst til å fortelle hele verden hva den tosken har gjort mot meg, og sannsynligvis mot andre... Men sånn gjør ikke snille jenter.
Jeg føler at jeg setter mamma i et dårlig lys. Det er ikke meningen. Hun har omsorg for søstrene sine. Jeg skjønner det. Men hva med meg?
Nei - Matilde - rett opp hodet litt, frem med brystet, kjenn at du er god nok som du er, vær stolt av hva du klarer, kjenn på de gode følelsene som kom etter at du fortalte .... 👍.
fredag 15. november 2019
onsdag 13. november 2019
Hvordan det føltes å lese dagbøkene mine i 2016
I dag vil dele litt av kampen det var for meg å lese og forholde meg til det jeg selv hadde skrevet i dagbøkene mine fra 2013...
1.juli 2016
Jeg har lest litt i dagbøkene mine fra 2013/14. Det var en utrolig sterk opplevelse. Mannen min skjønner ikke hvorfor det blir så uvirkelig for meg. Det er jo jeg som har skrevet med mine egne ord. Jeg prøvde å forklare han at det blir så sterkt å se alt svart på hvitt - og vite at det er mitt liv det dreier seg om.
Det var MEG som var den lille jenta som jeg selv har skrevet om.
Det var MEG som ble klådd på både her og der.
Det var MEG som ble utsatt for ubeskrivelig, seksuell krenkelse på det groveste - og det værste av alt - det var MEG som var et lite uskyldig barn...
Det hadde selvfølgelig vært vondt å lese om det samme hadde skjedd med en voksen, men det at jeg var LITEN, gjør det hele veldig mye verre...
Det som er bra med det jeg har lest - er at jeg virker veldig oppegående i tankegangen om hva som er rett å gjøre. Jeg nevner "være tilstede her og nå" flere ganger. DET var jo mye av fokuset på Modum, men jeg var klar over at det var viktig FØR jeg kom til Modum.
Merker at jeg har skrevet både i fortid og i nåtid på en gang. Og jeg skifter mellom og skrive jeg og skrive Matilde. Tror at jeg ubevisst har gjort disse tingene for å distansere meg fra de værste grufulle hendelsene.
Syns jeg er veldig modig som har lest alt i dag. ALT er det jeg har skrevet i bøkene. Hadde ikke trodd jeg hadde klart det, men det gjorde jeg. Ble nok litt skumlesing, for det er sååå vanskelig, men som sagt - jeg klarte det. Litt dumt å kjenne seg så kvalm som jeg gjør nå. Men sånn er det. Tårene slippes ikke ut, så da setter det seg vel i magen på et vis. Skal lese det en gang til. Kanskje jeg skal lese det høyt.. Da går det kanskje mer opp for meg at det er MEG SELV det gjelder... Jeg kjenner at det er riktig for meg å lese hva jeg faktisk har skrevet.
2.aug 2016
I dag er det tirsdag. Været er omtrent sånn som det har vært i hele sommer. Sol, regn, vind og atter vind. Putene blir tatt ut i møblene. Sitter litt ute. Deretter er det bare å kaste inn alle putene. Fryser litt i vinden. Nå gav jeg opp. Ligger inne i skibbua med dyna godt over meg. Får frost i meg av å sitte ute i vinden - selv om sola er til stede akkurat nå. Senga her er ikke særlig god, men det er så herlig å være ved sjøen. Jeg nyyyyter følelsen av å sitte på brygga med kaffekoppen i hånden og vente på krabbefiskerne mine. DET er livet.
I går var jeg på ABUP... Behandleren min der skjønner at jeg har veldig behov for å lese det jeg har skrevet. Jeg klarer det ikke helt, men jeg føler at det er noe jeg MÅ - for min del. Prøvde å skumme igjennom det for en måned siden. Men det nådde ikke helt inn... Tror jeg vil brenne alle bøkene etterpå. Men er litt usikker på akkurat det. Hun på ABUP foreslo at vi kunne lese noe av det HØYT SAMMEN neste gang...
Skummelt.
Skummelt fordi jeg kjenner på kvalme og avmakt av å lese. Har nemlig prøvd. Skal prøve igjen. Skummelt fordi de fæle tingene blir sagt høyt i et rom sammen med andre...
Jeg SKAL gjennomføre det og jeg skal skrive ned hva jeg føler og hvor/hvordan jeg føler det på kroppen min.
Jeg er så sliten, sliten både i hodet og kroppen. I helga hadde vi besøk av noen som har ei datter på fire og et halvt år. Det vekka masse minner i meg. Hun var så tillitsfull og sprudlende.
Kjenner på kvalme i forhold til hvor lett bytte barn er. Hvordan kan voksne menn få seg til å utnytte den barnlige tilliten på den måten. Kjente i helga at det var vanskelig å forholde meg til denne jenta. Jeg vandret nok tilbake i tid og kjente igjen den lille jenta som JEG var - som ble utnytta av en tosk. En ekkel mann som trodde han kunne gjøre som han ville. Kjente igjen følelsen av å bli fanget. Fanget i et nett. Ingen mulighet for å slippe unna...
Mens jeg skriver nå kjenner jeg at kvalmen står helt opp i halsen. Knytter seg liksom i brystet og i halsen...
Ser rundt i rommet.
Vet at det ikke er nå det skjer.
Vet at han er død og begravet.
Vet at alt er trygt nå.
Vet at jeg er fri...
1.juli 2016
Jeg har lest litt i dagbøkene mine fra 2013/14. Det var en utrolig sterk opplevelse. Mannen min skjønner ikke hvorfor det blir så uvirkelig for meg. Det er jo jeg som har skrevet med mine egne ord. Jeg prøvde å forklare han at det blir så sterkt å se alt svart på hvitt - og vite at det er mitt liv det dreier seg om.
Det var MEG som var den lille jenta som jeg selv har skrevet om.
Det var MEG som ble klådd på både her og der.
Det var MEG som ble utsatt for ubeskrivelig, seksuell krenkelse på det groveste - og det værste av alt - det var MEG som var et lite uskyldig barn...
Det hadde selvfølgelig vært vondt å lese om det samme hadde skjedd med en voksen, men det at jeg var LITEN, gjør det hele veldig mye verre...
Det som er bra med det jeg har lest - er at jeg virker veldig oppegående i tankegangen om hva som er rett å gjøre. Jeg nevner "være tilstede her og nå" flere ganger. DET var jo mye av fokuset på Modum, men jeg var klar over at det var viktig FØR jeg kom til Modum.
Merker at jeg har skrevet både i fortid og i nåtid på en gang. Og jeg skifter mellom og skrive jeg og skrive Matilde. Tror at jeg ubevisst har gjort disse tingene for å distansere meg fra de værste grufulle hendelsene.
Syns jeg er veldig modig som har lest alt i dag. ALT er det jeg har skrevet i bøkene. Hadde ikke trodd jeg hadde klart det, men det gjorde jeg. Ble nok litt skumlesing, for det er sååå vanskelig, men som sagt - jeg klarte det. Litt dumt å kjenne seg så kvalm som jeg gjør nå. Men sånn er det. Tårene slippes ikke ut, så da setter det seg vel i magen på et vis. Skal lese det en gang til. Kanskje jeg skal lese det høyt.. Da går det kanskje mer opp for meg at det er MEG SELV det gjelder... Jeg kjenner at det er riktig for meg å lese hva jeg faktisk har skrevet.
2.aug 2016
I dag er det tirsdag. Været er omtrent sånn som det har vært i hele sommer. Sol, regn, vind og atter vind. Putene blir tatt ut i møblene. Sitter litt ute. Deretter er det bare å kaste inn alle putene. Fryser litt i vinden. Nå gav jeg opp. Ligger inne i skibbua med dyna godt over meg. Får frost i meg av å sitte ute i vinden - selv om sola er til stede akkurat nå. Senga her er ikke særlig god, men det er så herlig å være ved sjøen. Jeg nyyyyter følelsen av å sitte på brygga med kaffekoppen i hånden og vente på krabbefiskerne mine. DET er livet.
I går var jeg på ABUP... Behandleren min der skjønner at jeg har veldig behov for å lese det jeg har skrevet. Jeg klarer det ikke helt, men jeg føler at det er noe jeg MÅ - for min del. Prøvde å skumme igjennom det for en måned siden. Men det nådde ikke helt inn... Tror jeg vil brenne alle bøkene etterpå. Men er litt usikker på akkurat det. Hun på ABUP foreslo at vi kunne lese noe av det HØYT SAMMEN neste gang...
Skummelt.
Skummelt fordi jeg kjenner på kvalme og avmakt av å lese. Har nemlig prøvd. Skal prøve igjen. Skummelt fordi de fæle tingene blir sagt høyt i et rom sammen med andre...
Jeg SKAL gjennomføre det og jeg skal skrive ned hva jeg føler og hvor/hvordan jeg føler det på kroppen min.
Jeg er så sliten, sliten både i hodet og kroppen. I helga hadde vi besøk av noen som har ei datter på fire og et halvt år. Det vekka masse minner i meg. Hun var så tillitsfull og sprudlende.
Kjenner på kvalme i forhold til hvor lett bytte barn er. Hvordan kan voksne menn få seg til å utnytte den barnlige tilliten på den måten. Kjente i helga at det var vanskelig å forholde meg til denne jenta. Jeg vandret nok tilbake i tid og kjente igjen den lille jenta som JEG var - som ble utnytta av en tosk. En ekkel mann som trodde han kunne gjøre som han ville. Kjente igjen følelsen av å bli fanget. Fanget i et nett. Ingen mulighet for å slippe unna...
Mens jeg skriver nå kjenner jeg at kvalmen står helt opp i halsen. Knytter seg liksom i brystet og i halsen...
Ser rundt i rommet.
Vet at det ikke er nå det skjer.
Vet at han er død og begravet.
Vet at alt er trygt nå.
Vet at jeg er fri...
tirsdag 12. november 2019
Utdrag fra dagboka et par dager i mai 2016
Vi har hatt undervisning om følelser... Det finnes mange ulike spektere av følelser. En følelse jeg husker masse av fra jeg var liten, er redsel. Jeg mener selv at jeg ikke er redd for så veldig mye, men jeg "møter meg selv i døra" både tidt og ofte. Det viser hvor avstengt jeg har vært for å få kontakt med følelsene. Men tilbake til redsel.
Jeg kjenner på redsel over:
Hva andre tenker om meg
Hva andre tenker når jeg går med krykker, sitter i rullestol...
Hva andre tenker om ting jeg sier
Ikke strekke til
Ikke være god nok
Ikke være fin nok
Ikke være tynn nok
Ikke være frisk nok
Ikke synge fint nok
Ikke være usynlig nok
Dette er jo bare tull egentlig. Ingen andre har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Jeg ER GOD NOK som jeg er. Jeg bør nok begynne å høre på hva mannen min sier om meg. Jeg bør begynne å ta til meg fine ting som blir sagt om meg til meg... Jeg ser at jeg er med på å trykke meg selv ned. Jeg ser tydeligere og tydeligere at jeg er den største kritikeren min!
Utmattelse er vel også en følelse. Ble helt utslått etter timen med behandleren min. Syns det er så vanskelig å sette ord på hva jeg føler. Vil så gjerne, men min utilstrekkelighet slo inn over meg. Klarte ikke å prestere. Tror det går litt bedre nå når jeg har fått timen litt på avstand. Syns at behandleren min er god til å trykke på de rette knappene. Syns han er god til å sette igang tankevirksomheten min. Håper at jeg får noen utfordringer som jeg kan jobbe med de månedene som jeg skal være hjemme før neste opphold.
Det er ganske spennende det som skjer med kroppen min. For noe skjer. Det er jeg helt overbevist om. Jeg jobber veldig med er å ta imot gode ord. En annen ting er å bli litt mer synlig. En tredje ting er å slippe folk innpå meg. En fjerde ting er å ta imot hjelp fra andre. Det innebærer også å spørre om hjelp. Det er vanskelig, men jeg øver.
Jeg skal fortsette å jobbe for livet. Jeg skal gå fra å være en overlever til å leve. Jeg skal elske min neste SOM MEG SELV. Det betyr at jeg først må elske meg selv. Akkurat som oksygenmasken på flyene. Hvis noe skjer og man får bruk for oksygen i fly, MÅ man først sette maska på seg selv FØR man hjelper andre.
Har nettopp vært på gudstjeneste i Olavskirken på Modum. Det er ei helt spesiell kirke. Den er sekskanta og alt er trehvitt. Fremme i kika er det et stort vindu fra gulv til tak. Der ser man rett ut i naturen. Det er et sånt bygg som føles fredfullt ut når man går inn der.
Det var en helt spesiell kveld. Messe for verdighet og håp - to viktige ord/begreper. Det var en fantastisk og fredfull opplevelse. Jeg syns det er godt for min egen del og bli minna om at jeg er verdig, født verdig, har ikke mista min verdighet - selv om jeg har mista mye gjennom mange år med overgrep. Det igjen blir på en måte en påminnelse om at jeg er meg selv en eller annen plass inni meg. Kanskje det ikke er så vanskelig like vel å finne ut hvem jeg egentlig er? Jeg har troa mi selv om den har fått en knekk. Jeg tror at jeg har med en Gud å gjøre som vil meg vel. Det overskygges bare av mange - hvor var han? og hvorfor passa han ikke på meg? Men jeg vet at han er der og at han er nærmere enn jeg tror akkurat nå.
Mot slutten av gudstjenesten i kveld fikk vi ta hver vår perle. Et symbol på at vi er verdige, ønsket, han bryr seg om oss hver enkelt... En flott verdig opplevelse med masse håp...
Vet det finnes sånn messe hjemme i domkirka. Tror det er en plass for meg der.
Det er håp for meg!
Jeg kjenner på redsel over:
Hva andre tenker om meg
Hva andre tenker når jeg går med krykker, sitter i rullestol...
Hva andre tenker om ting jeg sier
Ikke strekke til
Ikke være god nok
Ikke være fin nok
Ikke være tynn nok
Ikke være frisk nok
Ikke synge fint nok
Ikke være usynlig nok
Dette er jo bare tull egentlig. Ingen andre har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Jeg ER GOD NOK som jeg er. Jeg bør nok begynne å høre på hva mannen min sier om meg. Jeg bør begynne å ta til meg fine ting som blir sagt om meg til meg... Jeg ser at jeg er med på å trykke meg selv ned. Jeg ser tydeligere og tydeligere at jeg er den største kritikeren min!
Utmattelse er vel også en følelse. Ble helt utslått etter timen med behandleren min. Syns det er så vanskelig å sette ord på hva jeg føler. Vil så gjerne, men min utilstrekkelighet slo inn over meg. Klarte ikke å prestere. Tror det går litt bedre nå når jeg har fått timen litt på avstand. Syns at behandleren min er god til å trykke på de rette knappene. Syns han er god til å sette igang tankevirksomheten min. Håper at jeg får noen utfordringer som jeg kan jobbe med de månedene som jeg skal være hjemme før neste opphold.
Det er ganske spennende det som skjer med kroppen min. For noe skjer. Det er jeg helt overbevist om. Jeg jobber veldig med er å ta imot gode ord. En annen ting er å bli litt mer synlig. En tredje ting er å slippe folk innpå meg. En fjerde ting er å ta imot hjelp fra andre. Det innebærer også å spørre om hjelp. Det er vanskelig, men jeg øver.
Jeg skal fortsette å jobbe for livet. Jeg skal gå fra å være en overlever til å leve. Jeg skal elske min neste SOM MEG SELV. Det betyr at jeg først må elske meg selv. Akkurat som oksygenmasken på flyene. Hvis noe skjer og man får bruk for oksygen i fly, MÅ man først sette maska på seg selv FØR man hjelper andre.
Har nettopp vært på gudstjeneste i Olavskirken på Modum. Det er ei helt spesiell kirke. Den er sekskanta og alt er trehvitt. Fremme i kika er det et stort vindu fra gulv til tak. Der ser man rett ut i naturen. Det er et sånt bygg som føles fredfullt ut når man går inn der.
Det var en helt spesiell kveld. Messe for verdighet og håp - to viktige ord/begreper. Det var en fantastisk og fredfull opplevelse. Jeg syns det er godt for min egen del og bli minna om at jeg er verdig, født verdig, har ikke mista min verdighet - selv om jeg har mista mye gjennom mange år med overgrep. Det igjen blir på en måte en påminnelse om at jeg er meg selv en eller annen plass inni meg. Kanskje det ikke er så vanskelig like vel å finne ut hvem jeg egentlig er? Jeg har troa mi selv om den har fått en knekk. Jeg tror at jeg har med en Gud å gjøre som vil meg vel. Det overskygges bare av mange - hvor var han? og hvorfor passa han ikke på meg? Men jeg vet at han er der og at han er nærmere enn jeg tror akkurat nå.
Mot slutten av gudstjenesten i kveld fikk vi ta hver vår perle. Et symbol på at vi er verdige, ønsket, han bryr seg om oss hver enkelt... En flott verdig opplevelse med masse håp...
Vet det finnes sånn messe hjemme i domkirka. Tror det er en plass for meg der.
Det er håp for meg!
mandag 11. november 2019
Byggmester
Hvordan bygge murer? Hvorfor bygge murer? Hva var poenget med det?
Det er vanskelig å forklare hvordan et barn klarer å bygge murer. Vanskelig å forklare hvordan voksne klarer det samme. Men i min situasjonen var alt helt fastlåst. Jeg følte at ingen KUNNE forstå eller VILLE forstå hva jeg gikk igjennom. Redselen min overgikk alt. Den gjorde at jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv. De usynlige murerne jeg bygget, ble tykkere for hver ekkel opplevelse jeg hadde.
Det var murer som gjorde meg sterkere - samtidig som de gjorde meg svakere.
Sterkere - på en sånn måte at jeg klarte å gjennomføre de tingene han ba meg om - uten å lage lyd og uten å felle ei tåre.
Svakere- på en sånn måte at jeg ble revet ned innvendig. Jeg ble tråkka på uten at jeg visste hvorfor, uten at jeg skjønte hvorfor.
Derfor bygget jeg murer for å beskytte meg på en sånn måte at jeg følte jeg kunne fungere. Det førte i mitt tilfelle til at likegyldigheten min vokste frem. Kanskje den også var med på å beskytte meg?
Når man bygger usynlige murer er det ikke bare i høyden man bygger. Jeg ser for meg at jeg bygget muren min tykkere og tykkere, nesten som en borg som tilslutt ble ugjennomtrengelig. Siden jeg var en god byggmester klarte jeg å fortrenge mange ting når alt var over.
Og siden jeg klarte å fortrenge - har jeg klart å leve et ganske normalt og godt liv etterpå. Jeg har i ettertid fått høre at smilet mitt ikke nådde øynene. Har hatt et godt liv men ser at jeg har brukt mange forskjellige masker i ulike settinger....
I 2013 da trykkokeren eksploderte ble det et hull i muren min. Et hull der alt gørr fra barne og ungdomsårene rant ut i ei smørje av grufulle opplevelser. Det hullet var det umulig å tette.
Jobben jeg har gjort etterpå - er å sortere alt som rant ut. Samtidig som jeg sorterte, måtte jeg plukke fra hverandre muren stein for stein, lag for lag. En kjempestor jobb.
Jeg stod nesten naken tilbake. Føltes i alle fall sånn. Alt det vonde ble plutselig synlig. Kunne ikke gjemme det bort lengre. All skammen og skylden var overveldende.
Jeg er veldig takknemlig for all hjelpen jeg har fått på veien til frihet.
Det var en kjempeviktig jobb.
Det ble et kort innlegg i dag med mye bildebruk. Bildebruken er kun for å prøve å forklare hvordan det føles å ha sånn stor hemmelighet som måtte skjules for alle, og hvordan det føles å slippe alt fri, for å BLI fri selv.
Skjønner?
Det er vanskelig å forklare hvordan et barn klarer å bygge murer. Vanskelig å forklare hvordan voksne klarer det samme. Men i min situasjonen var alt helt fastlåst. Jeg følte at ingen KUNNE forstå eller VILLE forstå hva jeg gikk igjennom. Redselen min overgikk alt. Den gjorde at jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv. De usynlige murerne jeg bygget, ble tykkere for hver ekkel opplevelse jeg hadde.
Det var murer som gjorde meg sterkere - samtidig som de gjorde meg svakere.
Sterkere - på en sånn måte at jeg klarte å gjennomføre de tingene han ba meg om - uten å lage lyd og uten å felle ei tåre.
Svakere- på en sånn måte at jeg ble revet ned innvendig. Jeg ble tråkka på uten at jeg visste hvorfor, uten at jeg skjønte hvorfor.
Derfor bygget jeg murer for å beskytte meg på en sånn måte at jeg følte jeg kunne fungere. Det førte i mitt tilfelle til at likegyldigheten min vokste frem. Kanskje den også var med på å beskytte meg?
Når man bygger usynlige murer er det ikke bare i høyden man bygger. Jeg ser for meg at jeg bygget muren min tykkere og tykkere, nesten som en borg som tilslutt ble ugjennomtrengelig. Siden jeg var en god byggmester klarte jeg å fortrenge mange ting når alt var over.
Og siden jeg klarte å fortrenge - har jeg klart å leve et ganske normalt og godt liv etterpå. Jeg har i ettertid fått høre at smilet mitt ikke nådde øynene. Har hatt et godt liv men ser at jeg har brukt mange forskjellige masker i ulike settinger....
I 2013 da trykkokeren eksploderte ble det et hull i muren min. Et hull der alt gørr fra barne og ungdomsårene rant ut i ei smørje av grufulle opplevelser. Det hullet var det umulig å tette.
Jobben jeg har gjort etterpå - er å sortere alt som rant ut. Samtidig som jeg sorterte, måtte jeg plukke fra hverandre muren stein for stein, lag for lag. En kjempestor jobb.
Jeg stod nesten naken tilbake. Føltes i alle fall sånn. Alt det vonde ble plutselig synlig. Kunne ikke gjemme det bort lengre. All skammen og skylden var overveldende.
Jeg er veldig takknemlig for all hjelpen jeg har fått på veien til frihet.
Det var en kjempeviktig jobb.
Det ble et kort innlegg i dag med mye bildebruk. Bildebruken er kun for å prøve å forklare hvordan det føles å ha sånn stor hemmelighet som måtte skjules for alle, og hvordan det føles å slippe alt fri, for å BLI fri selv.
Skjønner?
søndag 10. november 2019
Vis at du bryr deg
I dag skal jeg ikke skrive så mye. Vet at det er mye å fordøye for deg som leser bloggen min. Det er sterke inntrykk. Vil bare gjenta som jeg har skrevet før at jeg føler meg gjennomarbeidet. Det koster likevel å dele. Jeg får tilbakemeldinger fra fjern og nær om at det er godt jeg setter ord på disse vanskelige tingene.
Det er nettopp det som er målet mitt -
at mine ord kanskje kan være med på å frigjøre andre fra skyldfølelse og skam,
at mine ord kan hjelpe noen til å se nødvendigheten av å gå igjennom bearbeidingsprosessen,
at mine ord kan vise at det går an å ha et bra liv tross alt,
at mine ord kan bryte ned litt av murene rundt et stort tabu,
at mine ord kan hjelpe noen til å få øynene opp å SE at det skjer i dag og,
at mine ord kan føre til at et barn blir reddet.
Ingen snakker om seksuelle overgrep. Det blir liksom for voldsomt. Stol på magefølelsen.
Vis at du bryr deg, at du virkelig bryr deg. Åpenhet rundt dette temaet er viktig!
Ønsker deg en god søndag.
Det er nettopp det som er målet mitt -
at mine ord kanskje kan være med på å frigjøre andre fra skyldfølelse og skam,
at mine ord kan hjelpe noen til å se nødvendigheten av å gå igjennom bearbeidingsprosessen,
at mine ord kan vise at det går an å ha et bra liv tross alt,
at mine ord kan bryte ned litt av murene rundt et stort tabu,
at mine ord kan hjelpe noen til å få øynene opp å SE at det skjer i dag og,
at mine ord kan føre til at et barn blir reddet.
Ingen snakker om seksuelle overgrep. Det blir liksom for voldsomt. Stol på magefølelsen.
Vis at du bryr deg, at du virkelig bryr deg. Åpenhet rundt dette temaet er viktig!
Ønsker deg en god søndag.
lørdag 9. november 2019
Brev til Egon 1. Oktober 2016
Oktober 2016 skrev jeg brev til min døde onkel. Dette er også noe jeg gjorde som en del av veien min mot å heles som menneske. Gjengir deler av brevet her. Måtte utelate noe for alt egner seg ikke på trykk...
Brev til Egon....
Åssen begynner man egentlig på et brev til en person som har ødelagt så mye?
Jeg kan ikke skrive: Kjære onkel Egon. Du var ingen kjær onkel. Vil ikke kalle deg onkel engang. Derfor blir det bare - brev til Egon.
Det har nettopp blitt 1. Oktober. Høsten er igang. Jeg kjenner at det er vanskelig å gå rett på sak, rett på hva som er poenget med å skrive brev til deg. Men jeg skal prøve - selv om det er rart å skrive til deg nå - fem år etter at du døde.
Visste du hva du gjorde?
Visste du at det du gjorde har ødelagt så utrolig mye for meg?
Ødelagt mye av barne og ungdomsårene mine.
Ødelagt for mannen min og meg i ekteskapet.
Ødelagt for mamma og pappa - to som egentlig satte deg høyt.
Hvis du ikke "husker" eller skjønner hva jeg mener - kan jeg like godt fortelle deg det. Det første ekle minnet mitt om det som skjedde, har jeg fra palasset ditt ved bassengkanten. Jeg var ca fem år, og jeg gikk i en kort gul kjole med oransje striper rundt den nederste kanten.
Ei tillitsfull lita jente. En utspekulert gammel mann.
DU var den gamle mannen. JEG var den lille jenta.
Visste du allerede da at jeg var ei jente som du kunne bruke akkurat som du ville?
Visste du at jeg ikke kom til å fortelle?
Visste du at du hadde meg på kroken?
Var det planlagt?
Tenkte du noen gang over hva det gjorde med meg?
Visste du hvor ødeleggende dette var?
Visste du at du ødela noe i meg - noe døde i meg - litt mer for hver gang det skjedde?
Når jeg nå ligger å skriver, kjenner jeg kvalmen slå inn over meg, brekker meg, men tror jeg skal unngå å spy. Har ikke lyst til å gi deg min oppmerksomhet nå. Du er jo død og begravd for lenge siden. Men jeg kjenner jeg må gjøre dette for MIN skyld.
Tilbake til fortida.
Husker du at jeg fortsatt var et barn første gang du voldtok meg?
Husker du at jeg fortsatt var et barn alle de andre gangene du fortsatte å voldta meg?
Jeg var et barn hele tiden mens du holdt på. Et barn! Jeg tror ikke du tenkte i det hele tatt. Tror du bare hadde en tanke i hodet ditt - din egen tilfredsstillelse.
Du kan umulig ha tenkt på meg.
Du kan umulig ha tenkt på konsekvensene det ville få for meg. Det er direkte uhyggelig å tenke på hvor redd du klarte å få meg til å bli. En ting var redselen for deg, men vissheten om at jeg ikke kunne slippe unna - var nesten enda verre. Jeg var redd for at noen skulle skjønne hva vi to holdt på med - samtidig som jeg ønsket at noen skulle skjønne. Jeg skjønte at det var galt - selv om jeg ikke visste hva det var vi gjorde. Jeg var redd for å ikke bli trodd hvis jeg skulle prøvde å si noe. Hva hadde jeg å komme med - mot deg som var så stor - og som alle så opp til.
Har skjønt i ettertid at det siste der ikke stemmer.
Kjenner på en ny kvalmebølge. Er litt usikker på om det er lurt å skrive til deg.
Tror ikke at du noengang skjønte alvoret.
Tror ikke at du noen gang skjønte at det du gjorde mot meg var ulovlig.
Tror ikke at du noen gang skjønte at du heller skulle ha sittet i fengsel enn å vært dø.
Hvordan kan jeg si det?
Hvis du hadde levd og hvis du hadde sittet i fengsel - hadde det vært en mulighet for deg til å tenke over alt du gjorde. Men det er vel like greit at du er død - så slipper jeg å høre at du ikke skjønner hva jeg prater om. Jeg slipper å forsvare meg. Slipper å se deg.
Du var SYK Egon. Ingen normale oppegående menn driver med alvorlige seksuelle overgrep mot ei lita jente i såååå lang tid. Eller rettere sagt. De gjør ikke sånn i det hele tatt. Fra 5 til 16 år. Elleve lange år. Fra barn, gjennom puberteten, til ei hengslete og lang jente på 16 år.
Nå er det litt mindre enn to måneder til minstejenta mi er like gammel som jeg var da det ble slutt på alle sexlekene dine med meg. Vanskelig å tenke på. Mitt største ønske som mor er at jeg skal beskytte henne og de andre to ungene mine mot sånne som deg..
Visste du at det ikke var bare meg du utnytta?
Visste du at du utnytta pappas arbeidskraft? Du hadde ti tommeltotter og kontorfingre. Pappa hadde arbeidsnever og fiksa det meste for de som trenge hjelp.
Du benytta deg av snillheten hans.
Du benytta deg av arbeidskraften hans.
Du trengte hjelp til alt mulig.
Det var billig for deg å få gratis hjelp av pappa..
Du visste at hvis han skulle hjelpe deg med noe - kom hele familien vår. Mamma ville treffe søstera si. Broren min ville treffe guttene dine. Siden du gav pappa ulike prosjekter han kunne gjøre for deg - hadde du meg helt for deg selv.
Visste du at jeg er veldig glad for at pappa takka nei til å få fast jobb hos deg?
Visste du at jeg er så takknemlig for at pappa takka nei til å flytte med oss til der du bodde - da du ville gi han nytt hus og hjem.
Du fikk meg til å gjøre mange ekle ting. Orker ikke å beskrive det, for jeg blir så kvalm.
Visste du konsekvensene av hva du gjorde?
Kjenner på ei ny kvalmebølge. Vil ikke spy. Orker det ikke. Kjenner også på et intenst hat. Du er den personen jeg misliker sterkest av alle.
Vet du at jeg - 32 år etter at det var over - må gå i behandling - for å komme meg videre i livet?
Vet du at du IKKE klarte å knekke meg?
Vet du at jeg er veldig sta - noe som gjør at jeg SKAL klare å glemme DEG!!
Det du gjorde mot meg - kommer alltid til å være med meg,
men det ekle fliret ditt vil jeg glemme,
fingrene dine vil forsvinne,
den ekle latteren din vil viskes ut - etterhvert...
Du er ikke verd å huskes.
Tror nok at jeg aldri kommer til å tilgi deg for det du gjorde.
Det er rett og slett utilgivelig!!!
Nå orker jeg ikke skrive mer til deg. Jeg klarte å stille deg mange spørsmål. Spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Men jeg klarte å skrive. Det blir ingen kjærlig hilsen på slutten av dette brevet. Blir heller et lettelsens sukk, for at jeg klarte å få ut litt frustrasjon.
Ferdig.
Brev til Egon....
Åssen begynner man egentlig på et brev til en person som har ødelagt så mye?
Jeg kan ikke skrive: Kjære onkel Egon. Du var ingen kjær onkel. Vil ikke kalle deg onkel engang. Derfor blir det bare - brev til Egon.
Det har nettopp blitt 1. Oktober. Høsten er igang. Jeg kjenner at det er vanskelig å gå rett på sak, rett på hva som er poenget med å skrive brev til deg. Men jeg skal prøve - selv om det er rart å skrive til deg nå - fem år etter at du døde.
Visste du hva du gjorde?
Visste du at det du gjorde har ødelagt så utrolig mye for meg?
Ødelagt mye av barne og ungdomsårene mine.
Ødelagt for mannen min og meg i ekteskapet.
Ødelagt for mamma og pappa - to som egentlig satte deg høyt.
Hvis du ikke "husker" eller skjønner hva jeg mener - kan jeg like godt fortelle deg det. Det første ekle minnet mitt om det som skjedde, har jeg fra palasset ditt ved bassengkanten. Jeg var ca fem år, og jeg gikk i en kort gul kjole med oransje striper rundt den nederste kanten.
Ei tillitsfull lita jente. En utspekulert gammel mann.
DU var den gamle mannen. JEG var den lille jenta.
Visste du allerede da at jeg var ei jente som du kunne bruke akkurat som du ville?
Visste du at jeg ikke kom til å fortelle?
Visste du at du hadde meg på kroken?
Var det planlagt?
Tenkte du noen gang over hva det gjorde med meg?
Visste du hvor ødeleggende dette var?
Visste du at du ødela noe i meg - noe døde i meg - litt mer for hver gang det skjedde?
Når jeg nå ligger å skriver, kjenner jeg kvalmen slå inn over meg, brekker meg, men tror jeg skal unngå å spy. Har ikke lyst til å gi deg min oppmerksomhet nå. Du er jo død og begravd for lenge siden. Men jeg kjenner jeg må gjøre dette for MIN skyld.
Tilbake til fortida.
Husker du at jeg fortsatt var et barn første gang du voldtok meg?
Husker du at jeg fortsatt var et barn alle de andre gangene du fortsatte å voldta meg?
Jeg var et barn hele tiden mens du holdt på. Et barn! Jeg tror ikke du tenkte i det hele tatt. Tror du bare hadde en tanke i hodet ditt - din egen tilfredsstillelse.
Du kan umulig ha tenkt på meg.
Du kan umulig ha tenkt på konsekvensene det ville få for meg. Det er direkte uhyggelig å tenke på hvor redd du klarte å få meg til å bli. En ting var redselen for deg, men vissheten om at jeg ikke kunne slippe unna - var nesten enda verre. Jeg var redd for at noen skulle skjønne hva vi to holdt på med - samtidig som jeg ønsket at noen skulle skjønne. Jeg skjønte at det var galt - selv om jeg ikke visste hva det var vi gjorde. Jeg var redd for å ikke bli trodd hvis jeg skulle prøvde å si noe. Hva hadde jeg å komme med - mot deg som var så stor - og som alle så opp til.
Har skjønt i ettertid at det siste der ikke stemmer.
Kjenner på en ny kvalmebølge. Er litt usikker på om det er lurt å skrive til deg.
Tror ikke at du noengang skjønte alvoret.
Tror ikke at du noen gang skjønte at det du gjorde mot meg var ulovlig.
Tror ikke at du noen gang skjønte at du heller skulle ha sittet i fengsel enn å vært dø.
Hvordan kan jeg si det?
Hvis du hadde levd og hvis du hadde sittet i fengsel - hadde det vært en mulighet for deg til å tenke over alt du gjorde. Men det er vel like greit at du er død - så slipper jeg å høre at du ikke skjønner hva jeg prater om. Jeg slipper å forsvare meg. Slipper å se deg.
Du var SYK Egon. Ingen normale oppegående menn driver med alvorlige seksuelle overgrep mot ei lita jente i såååå lang tid. Eller rettere sagt. De gjør ikke sånn i det hele tatt. Fra 5 til 16 år. Elleve lange år. Fra barn, gjennom puberteten, til ei hengslete og lang jente på 16 år.
Nå er det litt mindre enn to måneder til minstejenta mi er like gammel som jeg var da det ble slutt på alle sexlekene dine med meg. Vanskelig å tenke på. Mitt største ønske som mor er at jeg skal beskytte henne og de andre to ungene mine mot sånne som deg..
Visste du at det ikke var bare meg du utnytta?
Visste du at du utnytta pappas arbeidskraft? Du hadde ti tommeltotter og kontorfingre. Pappa hadde arbeidsnever og fiksa det meste for de som trenge hjelp.
Du benytta deg av snillheten hans.
Du benytta deg av arbeidskraften hans.
Du trengte hjelp til alt mulig.
Det var billig for deg å få gratis hjelp av pappa..
Du visste at hvis han skulle hjelpe deg med noe - kom hele familien vår. Mamma ville treffe søstera si. Broren min ville treffe guttene dine. Siden du gav pappa ulike prosjekter han kunne gjøre for deg - hadde du meg helt for deg selv.
Visste du at jeg er veldig glad for at pappa takka nei til å få fast jobb hos deg?
Visste du at jeg er så takknemlig for at pappa takka nei til å flytte med oss til der du bodde - da du ville gi han nytt hus og hjem.
Du fikk meg til å gjøre mange ekle ting. Orker ikke å beskrive det, for jeg blir så kvalm.
Visste du konsekvensene av hva du gjorde?
Kjenner på ei ny kvalmebølge. Vil ikke spy. Orker det ikke. Kjenner også på et intenst hat. Du er den personen jeg misliker sterkest av alle.
Vet du at jeg - 32 år etter at det var over - må gå i behandling - for å komme meg videre i livet?
Vet du at du IKKE klarte å knekke meg?
Vet du at jeg er veldig sta - noe som gjør at jeg SKAL klare å glemme DEG!!
Det du gjorde mot meg - kommer alltid til å være med meg,
men det ekle fliret ditt vil jeg glemme,
fingrene dine vil forsvinne,
den ekle latteren din vil viskes ut - etterhvert...
Du er ikke verd å huskes.
Tror nok at jeg aldri kommer til å tilgi deg for det du gjorde.
Det er rett og slett utilgivelig!!!
Nå orker jeg ikke skrive mer til deg. Jeg klarte å stille deg mange spørsmål. Spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Men jeg klarte å skrive. Det blir ingen kjærlig hilsen på slutten av dette brevet. Blir heller et lettelsens sukk, for at jeg klarte å få ut litt frustrasjon.
Ferdig.
fredag 8. november 2019
Dagbok 11. Mai 2016 del 2 Modum
Fortsetter med dagboka fra 11.mai 2016 på Modum. Deler dette med dere for å vise hvor mange forskjellige kamper jeg måtte igjennom for å komme dit jeg er nå i 2019. Vet det er gjenkjennbart for andre. Derfor føler jeg det er viktig å skrive om det.
Mai 2016
Det er målsettingsøkt. Klarer ikke å lande på hva jeg skal jobbe konkret med denne uka. Har flere ting jeg tenker på.
Jeg MÅ øve på å bli mer synlig. Må på en måte ta mer plass og ikke bare ta hensyn til alle rundt meg. Høres litt rart ut, men JEG har også en plass jeg må fylle. En plass som er bare min - ingen andre kan ta den.
En annen ting jeg må øve på er å ta imot hjelp. Akkurat det er ganske vanskelig. Jeg vil liksom ikke være til bry for andre. Rullestolen blir en veldig konkret ting. Har med meg rullestolen uten motor. Det betyr at jeg MÅ ha hjelp hvis jeg skal ut av dette bygget. Jeg Må la andre få kjøre meg uten at jeg må trippelsjekke om det er greit for de som kjører meg.
Den tredje tingen jeg må gjøre - er å rette meg litt opp i ryggen og ta imot go'ord med hjertet - uten å tøyse de bort.
Mange hårreisende mål for meg. Mål som kanskje er en selvfølge for andre. Jeg må også begynne å ta meg selv på alvor. Med det mener jeg at jeg må slippe taket i alt som stresser meg. Ting som jeg mener skal VÆRE perfekt og ting jeg føler jeg må SI perfekt. Tror det kan bli godt for meg å miste litt av kontrollen. Da er jeg ikke kontrollfrik lengre. Det er kanskje det som er meningen.
Alle disse tingene gjenspeiler hva jeg syns om meg selv. De handler i bunn og grunn om selvbilde mitt og selvtilliten min. Føler den forsvant da trykkokeren min eksploderte for tre år siden. Nå er kunsten å samle sammen alle disse tingene, bygge stein på stein for å få selvbilde og selvtilliten min tilbake.
I dag innrømmet jeg for terapeuten min at jeg har med meg bamse!! Ja, jeg er 48 år og har med meg bamse! Det er ikke en hvilken som helst bamse. Det er minstejenta mi sin Elefantus. En nydelig, passe stor, grå elefant. Dette er favorittbamsen hennes fra da hun var liten. Føler jeg har en liten bit av henne med meg hit til Modum. Jeg finner faktisk trøst i den. Godt å holde rundt den om natta. Barnslig? Absolutt ikke. Den er viktig for meg. Og jeg trenger den. Faktisk er det flere på min alder som har med seg bamse her. Og det er helt greit.
Håpet lever fortsatt og det er bra. Håpet om å leve - ikke bare overleve.
2019
Noen av dere som leser bloggen min syns kanskje at det er rart at jeg er så åpen om hva jeg føler, og åpen om hva jeg gjorde med følelsene mine. Men hele poenget er å vise at det har vært en vanskelig prosess. Det er vanskelig - men utrolig viktig for veien frem mot å heles. Heles som menneske.
Det å ta imot hjelp kan virke som en selvfølge helt til man virkelig trenger det selv. Da blir det en kamp. Kamp for å overbevise seg selv om at det var riktig og viktig. Det kan ofte være lettere å ta imot hjelp hvis man prøver å tenke at det er en venn/venninne som trenger hjelp. Det er i alle fall en god pekepinn for meg. Tenker jeg at jeg ville anbefalt hjelp til andre - blir det lettere for meg å ta imot hjelp fra andre.
Da jeg stod mitt oppi prosessen om å komme meg videre - husker jeg at jeg hadde et ønske om å lese et eller annet om hvordan andre hadde kommet seg videre. Lese om hvordan andre hadde funnet seg selv.
Håper dere fortsetter å dele bloggen. Noen trenger den. Noen trenger å se at det er verd den harde reisen. Noen trenger å fange håpet. Håpet om frihet.
Mai 2016
Det er målsettingsøkt. Klarer ikke å lande på hva jeg skal jobbe konkret med denne uka. Har flere ting jeg tenker på.
Jeg MÅ øve på å bli mer synlig. Må på en måte ta mer plass og ikke bare ta hensyn til alle rundt meg. Høres litt rart ut, men JEG har også en plass jeg må fylle. En plass som er bare min - ingen andre kan ta den.
En annen ting jeg må øve på er å ta imot hjelp. Akkurat det er ganske vanskelig. Jeg vil liksom ikke være til bry for andre. Rullestolen blir en veldig konkret ting. Har med meg rullestolen uten motor. Det betyr at jeg MÅ ha hjelp hvis jeg skal ut av dette bygget. Jeg Må la andre få kjøre meg uten at jeg må trippelsjekke om det er greit for de som kjører meg.
Den tredje tingen jeg må gjøre - er å rette meg litt opp i ryggen og ta imot go'ord med hjertet - uten å tøyse de bort.
Mange hårreisende mål for meg. Mål som kanskje er en selvfølge for andre. Jeg må også begynne å ta meg selv på alvor. Med det mener jeg at jeg må slippe taket i alt som stresser meg. Ting som jeg mener skal VÆRE perfekt og ting jeg føler jeg må SI perfekt. Tror det kan bli godt for meg å miste litt av kontrollen. Da er jeg ikke kontrollfrik lengre. Det er kanskje det som er meningen.
Alle disse tingene gjenspeiler hva jeg syns om meg selv. De handler i bunn og grunn om selvbilde mitt og selvtilliten min. Føler den forsvant da trykkokeren min eksploderte for tre år siden. Nå er kunsten å samle sammen alle disse tingene, bygge stein på stein for å få selvbilde og selvtilliten min tilbake.
I dag innrømmet jeg for terapeuten min at jeg har med meg bamse!! Ja, jeg er 48 år og har med meg bamse! Det er ikke en hvilken som helst bamse. Det er minstejenta mi sin Elefantus. En nydelig, passe stor, grå elefant. Dette er favorittbamsen hennes fra da hun var liten. Føler jeg har en liten bit av henne med meg hit til Modum. Jeg finner faktisk trøst i den. Godt å holde rundt den om natta. Barnslig? Absolutt ikke. Den er viktig for meg. Og jeg trenger den. Faktisk er det flere på min alder som har med seg bamse her. Og det er helt greit.
Håpet lever fortsatt og det er bra. Håpet om å leve - ikke bare overleve.
2019
Noen av dere som leser bloggen min syns kanskje at det er rart at jeg er så åpen om hva jeg føler, og åpen om hva jeg gjorde med følelsene mine. Men hele poenget er å vise at det har vært en vanskelig prosess. Det er vanskelig - men utrolig viktig for veien frem mot å heles. Heles som menneske.
Det å ta imot hjelp kan virke som en selvfølge helt til man virkelig trenger det selv. Da blir det en kamp. Kamp for å overbevise seg selv om at det var riktig og viktig. Det kan ofte være lettere å ta imot hjelp hvis man prøver å tenke at det er en venn/venninne som trenger hjelp. Det er i alle fall en god pekepinn for meg. Tenker jeg at jeg ville anbefalt hjelp til andre - blir det lettere for meg å ta imot hjelp fra andre.
Da jeg stod mitt oppi prosessen om å komme meg videre - husker jeg at jeg hadde et ønske om å lese et eller annet om hvordan andre hadde kommet seg videre. Lese om hvordan andre hadde funnet seg selv.
Håper dere fortsetter å dele bloggen. Noen trenger den. Noen trenger å se at det er verd den harde reisen. Noen trenger å fange håpet. Håpet om frihet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)