Vis at du bryr deg

I dag skal jeg ikke skrive så mye. Vet at det er mye å fordøye for deg som leser bloggen min. Det er sterke inntrykk. Vil bare gjenta som jeg har skrevet før at jeg føler meg gjennomarbeidet. Det koster likevel å dele. Jeg får tilbakemeldinger fra fjern og nær om at det er godt jeg setter ord på disse vanskelige tingene.

Det er nettopp det som er målet mitt -
at mine ord kanskje kan være med på å frigjøre andre fra skyldfølelse og skam,
at mine ord kan hjelpe noen til å se nødvendigheten av å gå igjennom bearbeidingsprosessen,
at mine ord kan vise at det går an å ha et bra liv tross alt,
at mine ord kan bryte ned litt av murene rundt et stort tabu,
at mine ord kan hjelpe noen til å få øynene opp å SE at det skjer i dag og,
at mine ord kan føre til at et barn blir reddet.

Ingen snakker om seksuelle overgrep. Det blir liksom for voldsomt. Stol på magefølelsen.
Vis at du bryr deg, at du virkelig bryr deg. Åpenhet rundt dette temaet er viktig!

Ønsker deg en god søndag.

Brev til Egon 1. Oktober 2016

Oktober 2016 skrev jeg brev til min døde onkel. Dette er også noe jeg gjorde som en del av veien min mot å heles som menneske. Gjengir deler av brevet her. Måtte utelate noe for alt egner seg ikke på trykk...

Brev til Egon....
Åssen begynner man egentlig på et brev til en person som har ødelagt så mye?
Jeg kan ikke skrive: Kjære onkel Egon. Du var ingen kjær onkel. Vil ikke kalle deg onkel engang. Derfor blir det bare - brev til Egon.

Det har nettopp blitt 1. Oktober. Høsten er igang. Jeg kjenner at det er vanskelig å gå rett på sak, rett på hva som er poenget med å skrive brev til deg. Men jeg skal prøve - selv om det er rart å skrive til deg nå - fem år etter at du døde.

Visste du hva du gjorde?
Visste du at det du gjorde har ødelagt så utrolig mye for meg?
Ødelagt mye av barne og ungdomsårene mine.
Ødelagt for mannen min og meg i ekteskapet.
Ødelagt for mamma og pappa - to som egentlig satte deg høyt.

Hvis du ikke "husker" eller skjønner hva jeg mener - kan jeg like godt fortelle deg det. Det første ekle minnet mitt om det som skjedde, har jeg fra palasset ditt ved bassengkanten. Jeg var ca fem år, og jeg gikk i en kort gul kjole med oransje striper rundt den nederste kanten.
Ei tillitsfull lita jente. En utspekulert gammel mann.
DU var den gamle mannen. JEG var den lille jenta.
Visste du allerede da at jeg var ei jente som du kunne bruke akkurat som du ville?
Visste du at jeg ikke kom til å fortelle?
Visste du at du hadde meg på kroken?
Var det planlagt?
Tenkte du noen gang over hva det gjorde med meg?
Visste du hvor ødeleggende dette var?
Visste du at du ødela noe i meg - noe døde i meg - litt mer for hver gang det skjedde?

Når jeg nå ligger å skriver, kjenner jeg kvalmen slå inn over meg, brekker meg, men tror jeg skal unngå å spy. Har ikke lyst til å gi deg min oppmerksomhet nå. Du er jo død og begravd for lenge siden. Men jeg kjenner jeg må gjøre dette for MIN skyld.

Tilbake til fortida.
Husker du at jeg fortsatt var et barn første gang du voldtok meg?
Husker du at jeg fortsatt var et barn alle de andre gangene du fortsatte å voldta meg?
Jeg var et barn hele tiden mens du holdt på. Et barn! Jeg tror ikke du tenkte i det hele tatt. Tror du bare hadde en tanke i hodet ditt - din egen tilfredsstillelse.
Du kan umulig ha tenkt på meg.
Du kan umulig ha tenkt på konsekvensene det ville få for meg. Det er direkte uhyggelig å tenke på hvor redd du klarte å få meg til å bli. En ting var redselen for deg, men vissheten om at jeg ikke kunne slippe unna - var nesten enda verre. Jeg var redd for at noen skulle skjønne hva vi to holdt på med - samtidig som jeg ønsket at noen skulle skjønne. Jeg skjønte at det var galt - selv om jeg ikke visste hva det var vi gjorde. Jeg var redd for å ikke bli trodd hvis jeg skulle prøvde å si noe. Hva hadde jeg å komme med - mot deg som var så stor - og som alle så opp til.
Har skjønt i ettertid at det siste der ikke stemmer.

Kjenner på en ny kvalmebølge. Er litt usikker på om det er lurt å skrive til deg.
Tror ikke at du noengang skjønte alvoret.
Tror ikke at du noen gang skjønte at det du gjorde mot meg var ulovlig.
Tror ikke at du noen gang skjønte at du heller skulle ha sittet i fengsel enn å vært dø.
Hvordan kan jeg si det?
Hvis du hadde levd og hvis du hadde sittet i fengsel - hadde det vært en mulighet for deg til å tenke over alt du gjorde. Men det er vel like greit at du er død - så slipper jeg å høre at du ikke skjønner hva jeg prater om. Jeg slipper å forsvare meg. Slipper å se deg.

Du var SYK Egon. Ingen normale oppegående menn driver med alvorlige seksuelle overgrep mot ei lita jente i såååå lang tid. Eller rettere sagt. De gjør ikke sånn i det hele tatt. Fra 5 til 16 år. Elleve lange år. Fra barn, gjennom puberteten, til ei hengslete og lang jente på 16 år.

Nå er det litt mindre enn to måneder til minstejenta mi er like gammel som jeg var da det ble slutt på alle sexlekene dine med meg. Vanskelig å tenke på. Mitt største ønske som mor er at jeg skal beskytte henne og de andre to ungene mine mot sånne som deg..

Visste du at det ikke var bare meg du utnytta?
Visste du at du utnytta pappas arbeidskraft? Du hadde ti tommeltotter og kontorfingre. Pappa hadde arbeidsnever og fiksa det meste for de som trenge hjelp.
Du benytta deg av snillheten hans.
Du benytta deg av arbeidskraften hans.
Du trengte hjelp til alt mulig.
Det var billig for deg å få gratis hjelp av pappa..
Du visste at hvis han skulle hjelpe deg med noe - kom hele familien vår. Mamma ville treffe søstera si. Broren min ville treffe guttene dine. Siden du gav pappa ulike prosjekter han kunne gjøre for deg - hadde du meg helt for deg selv.
Visste du at jeg er veldig glad for at pappa takka nei til å få fast jobb hos deg?
Visste du at jeg er så takknemlig for at pappa takka nei til å flytte med oss til der du bodde - da du ville gi han nytt hus og hjem.

Du fikk meg til å gjøre mange ekle ting. Orker ikke å beskrive det, for jeg blir så kvalm.
Visste du konsekvensene av hva du gjorde?

Kjenner på ei ny kvalmebølge. Vil ikke spy. Orker det ikke. Kjenner også på et intenst hat. Du er den personen jeg misliker sterkest av alle.

Vet du at jeg - 32 år etter at det var over - må gå i behandling - for å komme meg videre i livet?
Vet du at du IKKE klarte å knekke meg?
Vet du at jeg er veldig sta - noe som gjør at jeg SKAL klare å glemme DEG!!
Det du gjorde mot meg - kommer alltid til å være med meg,
men det ekle fliret ditt vil jeg glemme,
fingrene dine vil forsvinne,
den ekle latteren din vil viskes ut - etterhvert...
Du er ikke verd å huskes.
Tror nok at jeg aldri kommer til å tilgi deg for det du gjorde.
Det er rett og slett utilgivelig!!!

Nå orker jeg ikke skrive mer til deg. Jeg klarte å stille deg mange spørsmål. Spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Men jeg klarte å skrive. Det blir ingen kjærlig hilsen på slutten av dette brevet. Blir heller et lettelsens sukk, for at jeg klarte å få ut litt frustrasjon.

Ferdig.

Dagbok 11. Mai 2016 del 2 Modum

Fortsetter med dagboka fra 11.mai 2016 på Modum. Deler dette med dere for å vise hvor mange forskjellige kamper jeg måtte igjennom for å komme dit jeg er nå i 2019. Vet det er gjenkjennbart for andre. Derfor føler jeg det er viktig å skrive om det.

Mai 2016
Det er målsettingsøkt. Klarer ikke å lande på hva jeg skal jobbe konkret med denne uka. Har flere ting jeg tenker på.
Jeg MÅ øve på å bli mer synlig. Må på en måte ta mer plass og ikke bare ta hensyn til alle rundt meg. Høres litt rart ut, men JEG har også en plass jeg må fylle. En plass som er bare min - ingen andre kan ta den.
En annen ting jeg må øve på er å ta imot hjelp. Akkurat det er ganske vanskelig. Jeg vil liksom ikke være til bry for andre. Rullestolen blir en veldig konkret ting. Har med meg rullestolen uten motor. Det betyr at jeg MÅ ha hjelp hvis jeg skal ut av dette bygget. Jeg Må la andre få kjøre meg uten at jeg må trippelsjekke om det er greit for de som kjører meg.
Den tredje tingen jeg må gjøre - er å rette meg litt opp i ryggen og ta imot go'ord med hjertet - uten å tøyse de bort.
Mange hårreisende mål for meg. Mål som kanskje er en selvfølge for andre. Jeg må også begynne å ta meg selv på alvor. Med det mener jeg at jeg må slippe taket i alt som stresser meg. Ting som jeg mener skal VÆRE perfekt og ting jeg føler jeg må SI perfekt. Tror det kan bli godt for meg å miste litt av kontrollen. Da er jeg ikke kontrollfrik lengre. Det er kanskje det som er meningen.

Alle disse tingene gjenspeiler hva jeg syns om meg selv. De handler i bunn og grunn om selvbilde mitt og selvtilliten min. Føler den forsvant da trykkokeren min eksploderte for tre år siden. Nå er kunsten å samle sammen alle disse tingene, bygge stein på stein for å få selvbilde og selvtilliten min tilbake.

I dag innrømmet jeg for terapeuten min at jeg har med meg bamse!! Ja, jeg er 48 år og har med meg bamse! Det er ikke en hvilken som helst bamse. Det er minstejenta mi sin Elefantus. En nydelig, passe stor, grå elefant. Dette er favorittbamsen hennes fra da hun var liten. Føler jeg har en liten bit av henne med meg hit til Modum. Jeg finner faktisk trøst i den. Godt å holde rundt den om natta. Barnslig? Absolutt ikke. Den er viktig for meg. Og jeg trenger den. Faktisk er det flere på min alder som har med seg bamse her. Og det er helt greit.

Håpet lever fortsatt og det er bra. Håpet om å leve - ikke bare overleve.

2019
Noen av dere som leser bloggen min syns kanskje at det er rart at jeg er så åpen om hva jeg føler, og åpen om hva jeg gjorde med følelsene mine. Men hele poenget er å vise at det har vært en vanskelig prosess. Det er vanskelig - men utrolig viktig for veien frem mot å heles. Heles som menneske.

Det å ta imot hjelp kan virke som en selvfølge helt til man virkelig trenger det selv. Da blir det en kamp. Kamp for å overbevise seg selv om at det var riktig og viktig. Det kan ofte være lettere å ta imot hjelp hvis man prøver å tenke at det er en venn/venninne som trenger hjelp. Det er i alle fall en god pekepinn for meg. Tenker jeg at jeg ville anbefalt hjelp til andre - blir det lettere for meg å ta imot hjelp fra andre.

Da jeg stod mitt oppi prosessen om å komme meg videre - husker jeg at jeg hadde et ønske om å lese et eller annet om hvordan andre hadde kommet seg videre. Lese om hvordan andre hadde funnet seg selv.

Håper dere fortsetter å dele bloggen. Noen trenger den. Noen trenger å se at det er verd den harde reisen. Noen trenger å fange håpet. Håpet om frihet.

Dagbok 11. Mai 2016 Modum

I dag har jeg gjort noe som er helt vilt - til å være meg. Først ble samtalen med terapeuten min, her på Modum,  kjempe skummel. Jeg var så skamfull. Grunnen til det - er at jeg gav han alle dagbøkene mine forrige time. I dag turte jeg ikke se han i øynene.
Hvorfor i alle dager skulle han lese bøkene mine? Hvorfor i alle dager ville jeg nedverdige meg så mye?
For det første er han en mann.
For det andre står det ganske mange private, intime detaljer i de bøkene.
Da blir det dobbeltskamfullt. Men han har altså lest. Jeg prøvde å glemme at jeg hadde gitt han bøkene - helt til jeg kom inn på kontoret hans og så bøkene mine ligge på den ene enden av bordet. Jeg kjente at jeg skulle hatt ei luke i gulvet som jeg bare kunne ha sunket igjennom. Møtte blikket hans et kort sekund. Det fantes ikke forakt der! Måtte løfte blikket å se en gang til. De øynene var fortsatt like vennlige, like fulle av forståelse som før. Var DET mulig? Kunne han være like vennlig etter å ha lest alt som var sååå fælt?

Det gode blikket hans gjorde noe med meg. Faktisk kjentes det bra å vite at han vet hva som skjer inni hodet mitt, bra at han vet hvorfor det er så kaotisk inni meg. Tror at han får et bedre bilde av hva som egentlig har skjedd og at han får et bedre utgangspunkt å jobbe med. Kjenner på en dyp takknemlighet for at han har tatt seg tid til å lese alt. Han måtte bruke helga, fritida si til det...

Det som er helt vilt - er at det var jeg som spurte om han ville lese. Jeg klarte ikke å si ordene høyt, tenkte det kunne være lettere å si de hvis han hjalp meg... I bøkene har skrevet helt uten filter. Jeg har ikke lest igjennom det etterpå. Derfor er det ganske sprøtt at jeg syns det er greit at en ukjent mann leser om mine mørke opplevelser.

Temaet denne uka er følelser. Derfor passer det godt at terapeuten får litt drahjelp av de skrevne ordene mine. Følelser er et viktig tema. Det er godt å kunne sette ord på følelser. Jeg har vanligvis stålkontroll. Det er liksom ikke aktuelt for meg å grine, men i dag satt jeg på kontoret hans og kjempa mot tårene som rant og rant. Jeg vil ikke å gi slipp på kontrollen, er så redd for at jeg ikke skal stoppe å grine hvis jeg først kommer igang. Er redd for å lage lyd. Redd for å lage sånne hulkelyder mens folk ser på. Men som sagt - tårene mine rant inne på kontoret. Det var en god følelse. En annen ting er at jeg må snart begynne å godta, akseptere og stole på meg selv. Jeg er faktisk bra nok. Jeg er til å stole på og andre stoler på meg. Derfor kan jeg stole på meg selv også.

Hesteterapien i dag var god. Jeg hadde ei fin stund med Rudar, fjordingen. En stor nydelig flott hest som bare vil meg vel. Jeg holdt et godt tak over manen på hesten, mens vi gikk. Beina mine er ustødige, jeg kjenner ikke noe i føttene når jeg går. Derfor var det godt å kjenne på bevegelsen til hesten. Godt å finne roen sammen med denne nydelige store skapningen. Etterpå stod han bare der og gned mulen sin forsiktig inn i mot meg. Ikke hverdagskost for meg å få en klem av en hest. Jeg som i utganspunktet er livredd for dyr!!! 😅 Kroppen er vond, men det gjør ikke noe.

Selv om jeg kjente på en ro i kroppen når vi var med hestene - har jeg en veldig uro i kroppen nå. Klarer ikke være alene på rommet. Derfor ligger jeg på stua og skriver i dag. Det er ei dame til her inne. En herlig nordlending som det er godt å være stille sammen med. Trenger ikke å si så mye - bare være til.

Jeg kjenner meg ganske stolt over mitt store steg på å slippe litt kontroll. Jeg klarte å gi fra meg de skrevne ordene mine. Klarte å se terapeuten i øynene etterpå. Klarte å se at han ikke viste avsky for meg etter å ha lest alt. Jeg klarte å vise en veldig sårbar side. Og kjente meg akseptert likevel. Gode følelser å ha med meg videre.

Matilde

Matilde var redd. Redd for at hun ikke var som andre. Redd for at andre skulle se ned på henne. Redd for at det vistes utenpå - hvordan hun hadde det inni seg. Redd for at noen skulle se. Redd for at noen skulle forstå.

I utgangspunktet ønsket hun at noen skulle se, skjønne og forstå.. Hun husker ikke nøyaktig når dette forandra seg. Det eneste hun husker er at hun tanken på å dele dette ufyselige med noen - ble for stor for henne. Det var så kaotisk å ha så blandede tanker i hodet på en gang. Ønske om å bli sett, ønske om å ikke bli sett, redsel for begge deler..

Alle disse tankene ble etterhvert erstattet med likegyldighet. Det høres kanskje rart ut. Men likegyldighet til egen kropp ble på mange måter redningen for Matilde. I det øyeblikket hun klarte å ta inn over seg en altomfattende likegyldighet til det som skjedde - ble det ikke så ille. Overgrepene var fremdeles ekstreme, men hun lot det bare skje og lukka øynene.

Matilde kjente at det var lettere å tro at alt var greit - når hun lot som om det var det. Hun hata den lange, tynne kroppen sin som på en eller annen måte vekka et sykt begjær hos onkel Egon. Hun hata onkelen sin. Hun mista troen på at hun kunne forandre noe. Mista troen på seg selv. Skjønte ikke hvordan noe kunne endres. Ønsket om å være usynlig var stort. Dette ønsket fortsatte å øke. Hun tenkte at hvis hun kunne bli usynlig var det ingen som skjønte.

Se for deg ei jente som er fem, seks, sju.... , femten, seksten år. Det er helt sykt. Det er faktisk alle de viktige barne- og ungdomsårene. Først et lite barn. Deretter utviklingen, forandringen som skjer med kropp og sinn. Det er umulig for meg å sette meg inn i hva som skjer i hodet til en overgriper og umulig for meg å skjønne hvordan noen kan forgripe seg på et uskyldig barn. Og det er dobbelt umulig å forstå at en oppegående mann med en stor svart Bibel i den ene hånda - kan få seg til å gjøre alle de tingene som han gjorde mot meg. Tror ikke du har fantasi til å skjønne alt som skjedde.

Tilbake til Matilde. Sommeren da hun var tretten var vanskelig - av mange grunner. Hun hadde ikke lyst å være med på familietur til onkel Egon. Men hun måtte. Hun var for liten til å være hjemme alene. Det var koseligere å reise som familie. Det var ikke noe alternativ å bli hjemme. Foreldrene hennes gjorde det de trodde var det beste for familien. Men de skulle ha visst...

Favorittfargen på Matildes klær var svart. Hun likte ikke de rød jakkene og genserne som mammaen kjøpte. Hvis hun kunne gå i grått og svart - var hun fornøyd. Hun skjønte nok ubevisst at mørke klær gjorde henne mer usynlig.

Da hun mange år senere kom til Modum, spurte terapeuten hvilken farge det var på klærne i skapet på rommet hennes. ALLE plaggene hun hadde med seg til Modum var grå eller svarte... Da gav han henne en utfordring. Den gikk ut på at når hun kom hjem - skulle hun kjøpe et plagg med en glad farge på... Hun tok poenget. Farger gjenspeiler hvem du er. Matilde tok utfordringen, kjøpte klær med ulike farger, syns det var vanskelig i starten å bruke de. Men det var ganske god følelse å kunne ha på seg fargeglade klær. Fremdeles trives hun best i svart, men forskjellen er at det ikke er et problem å ha på seg klær med farger.

Det er mange ting vi alle gjør ubevisst. Noen ting er det en grunn til. Andre ting er bare sånn. For Matilde har det vært mange gode opplevelser med å utforske både farger og samspillet med dyr. Begge disse tingene gjør noe med deg som menneske. Bevisstgjøringen på dette har ført til at Matilde er en bedre utgave av seg selv.

Dagbok oktober 2015

I dag vil jeg skrive om ekteskap og tro.
Det er fremdeles september 2015. Jeg lurer veldig på hvordan mannen min og meg skal komme oss videre sammen i ekteskapet. Det er så altoverskyggende å gå igjennom dette vanskelige. Føler jeg blir revet i to. Jeg hadde ikke noe valg når trykkokeren eksploderte for to og et halvt år siden. Jeg MÅTTE ta på alvor alt gørret som kom. Jeg MÅTTE gå gjennom alt fra fortida -  for å kunne møte fremtiden på en god måte. Det virker som om fortida mi holder på å ødelegge meg og de jeg bor med. Det går utover mannen min og mitt forhold til han. Jeg syns det er helt utrolig at han ikke skjønner hvordan jeg har det. Samtidig så ser jeg at han ikke har en sjanse til å skjønne noe - siden jeg ikke sier noe og siden jeg ikke klarer å utdype tankene mine. Jeg trenger aksept og forståelse, men jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg trenger det og hvordan jeg trenger det. Kaotisk, vanskelig og umulig!!! Jeg har likevel en indre overbevisning om at vi skal klare dette også. Vi er sta begge to. Stahet er bra hvis det brukes på en god måte!!!

Det nærmer seg konfirmasjonen til minstejenta. Jeg vet at jeg må ta på seg ei maske eller to for å klare å gjennomføre den, men det vil gå bra det også. Jeg er veldig god til å organisere, det er mannen min også. Sammen har vi stålkontroll. Derfor vet jeg at den gode jenta mi skal få en flott og god konfirmasjonsfeiring. Hun fortjener det aller beste.

Vi har det vanligvis veldig bra sammen som familie. Mannen min og jeg er utrolig ulike, men sammen utfyller vi hverandre. Lurer på om onkelen min noen gang tenkte på følgene overgrepene ville få for meg!! Tenkte han noen gang på følgene det ville få for livet mitt, for følelsene mine?Egentlig er det onkelen min jeg burde være sint på. Men jeg tror jeg lar mye gå utover mannen min. Jeg elsker han - men likevel - det er så vanskelig...

 Dette er kanskje litt utleverende, men mannen min vet om at jeg deler dette i dag... Livet er ikke en dans på roser hele tiden. Rosene har torner. de må vi også ta med...

11. Oktober 2015
Lettelse, godhet, senka skuldre. I går natt fikk vi snakka leeeeenge sammen. En samtale som jeg har grudd meg til lenge, men det ble en god prat. På tross av alle ulikhetene våre og våre forskjellige utgangspunkt ble det en velsigna god prat. Jeg er heeelt utladet og på felgen nå. Det tar på kreftene og sette ord på ufyselige, vanskelige ting - når de tingene gjelder meg og påvirkningen mellom oss to. Jeg må gi mannen min en sjanse til å vise hvordan han takler å ta imot alle opplysninger. Han viste en enorm raushet i går. En raushet som jeg ikke visste han hadde. Han har mange tusen spørsmål, men han ønsker å vise meg respekt. En respekt på at jeg kan svare på de spørsmålene jeg vil - etterhvert som jeg klarer det. Kanskje spørsmålene blir besvart etterhvert. Ting tar tid. Han viste forståelse for at det er vanskelig, men han klarer ikke å skjønne det. Ikke helt. Ikke enda. Tror ikke jeg skjønner det selv heller - enda!!!

Hva med troa mi da? Nå i oktober 2015 er den også veldig kaotisk. Egentlig er det rart å tenke på at jeg har beholdt min kristne tro. Grunnen til at det er rart er onkel Egon og den store svarte Bibelen. Den byr meg imot med tanke på at han leste fra den og ti minutter senere forgrep han seg på meg.
Heldigvis vil jeg ikke at han skal få ta ifra meg troa mi også. Den er min trygghet selv om den er fylt med mye tvil. Den grunnleggende troa er der, viser meg at jeg blir båret tross alt. Jeg klarer ikke å lese i bibelen akkurat nå, men klamrer meg til Herren likevel. "Fotsporene i sanden" blir på en måte min "lille bibel" akkurat nå. Det ble skrevet av Mary Stevenson i 1936.

Deler den som eget bilde.

Dagbok 13.september 2015

Utdrag fra dagboka 13.september 2015. Det blir utdrag, for det er ikke alt som egner seg på trykk!!

Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tankene virvler rundt oppi hodet mitt. Det er ikke lett å få tak i de, men jeg vil så gjerne skrive. Skulle hatt en tankefanger - hvis det finnes.
I går var jeg på ABUP hos behandleren min. Det var utfordrende og tøft. Hun pusher meg. Det er ekstremt vanskelig å få kontakt med følelsene fra tiden - fra tiden før jeg var 16 år. Det er så opprivende, men jeg skjønner poenget. Fortrengte følelser er vonde! Min påstand, men jeg tror den er sann.

Hvem var han, onkel overgriper, egentlig? Jo, han var en inngifta onkel. Var det noen som kjente til den pedofile sida hans? Han delte av overskuddet og gav penger til prosjekter som handla om barn. Gjorde han noe med de? Hvor mange har han egentlig skada bak ryggen på lokalsamfunnet der han bodde, der han støtta med pengegaver osv...? Jeg lurer på mange ting. Tåpelig å bruke tid å krefter på dette, men tankene klarer jeg ikke å styre. I alle fall ikke i dag.

Jeg gikk inn på Google, måtte bare lese hva som stod om han der. Der står bare en beskrivelse av et glansbilde av en god mann😡. Det står ingenting om at han var glad i småjenter - selvfølgelig gjør det ikke det. Det skulle stått ett ord der - pedofil!!!

Vet om ei som han prøvde seg på - to ganger. Hun flykta, ble rasende. Hun har også hatt det vanskelig i ettertid - selv om det "bare" var to ganger. To er to ganger for mye.. Men hun flykta, jeg frøs til is og trodde ikke at jeg kunne slippe unna. To klassiske, forskjellige reaksjoner på samme opplevelse.
Jeg grubler mye på hva som gjorde at jeg ikke gjorde motstand, hvorfor jeg ikke sa ifra til noen.
😡😡Måtte hoppe over noen sier i dagboka...

Å ha kontakt med følelsene fra den gang er forvirrende. Av og til lurer jeg på om jeg innbød til at det skulle skje, eller om det bare ble sånn. La jeg opp til noe som pirret han? Hvis jeg tenker sånn - blir skyldfølelsen enda større enn den allerede er. Det var jo faktisk han som styrte alt.

Er dets rart at jeg ble ei innadvent sammensunket, lang, tynn jente som syns at kroppen hennes var den styggeste som fantes i hele verden? Det eneste jeg fiksa var skolen. Jeg fikk veldig gode karakterer, men i de gamle karakterbøkene mine står det " Matilde er litt for stille i timene!!" Hvorfor? Jo, jeg hadde en ekkel hemmelighet som ingen måtte få vite noe om.

Kjenner fremdeles at det er viktig for meg å være flink til noe. Men hva kan jeg egentlig nå? Jeg er syk, ufør, kan ikke jobbe, kan ikke spille de instrumentene jeg kunne før, fingrene vil ikke det jeg vil... Det blir liksom sorg på sorg...  Vet jeg må prøve å snu tankegangen. Jeg ER ei god mor, får bekreftelse på det fra ungene, jeg er praktisk anlagt og klarer å holde huset sånn noenlunde i orden, jeg klarer å få unna klesvasken.... Det er liksom sånne vanlige ting, men jeg fikser det fortsatt... Jeg er ei god venninne, jeg er ærlig, jeg er til å stole på. Ungene mine er mine stoltheter, diamantene mine.

Jeg ser at jeg fortsatt HAR mye og KAN mye. Disse tingene må jeg minne meg på hver dag. Da tror jeg kanskje at jeg kan klare å gjenkjenne følelsene fra fortida. Jeg MÅ kjenne på godfølelsen jeg har for de rundt meg, for å klare å ta tak i de vonde følelsene fra fortida.
Kjenner meg utladet, men ser viktigheten av at hun på ABUP pusher meg i riktig retning.

Dette var litt av de kaotiske tankene av sorg og  frustrasjon som jeg hadde 13. September i 2015.