Indre ro

I dag ligger jeg på brygga og føler på en enorm takknemlighet. 

Føler meg heldig. 

Føler meg velsignet. 

I dag er det ca 7 år og 3 måneder siden de første flashbackene begynte og ta over livet mitt fullstendig - både dag og natt. 

Det er på en måte lenge siden det var over -

samtidig som det er kjempekort. 

Tenker på hvor mye jeg faktisk har gjort siden den gang. 

Tenker på hvor forferdelig det var å gå igjennom alt. 

Tenker på hvor utrolig godt det er i etterkant.

Tenker på hvor umulig det virket på forhånd.

Tenker på hvor glad jeg er for at jeg turte å be om hjelp.

Tenker på hvor godt det er å vite at det hjalp.

Jeg ligger som sagt på brygga. 

Kroppen sliter litt med smerter og sånn, 

men innvendig kjenner jeg på en ro. 

En ro som jeg ønsker å dele med andre.

En ro som bare ER der uansett dagsform.

En ro som vil meg det beste.

En ro som jeg unner deg å ha.

Ønsker deg en fantastisk dag med en god indre ro😍

Bade i trygghet

Vet jeg har nevnt før - en av mine store sorger er å at jeg ikke kan spille tverrfløyte lengre.

Fingrene mine vil ikke lystre meg. 

Forrige søndag fikk jeg en utfordring. 

Den gikk ut på å spille panfløyta sammen med utfordreren på piano. 

Jeg har veldig lyst til det. 

Men så er det den derre rare stemmen som sier at jeg ikke kommer til å fikse det, ikke mestre det, ikke få det til...

Utfordreren min kom med noen ord som har brent seg fast i meg:

«Hvis du spiller panfløyte - kan du bade i min trygghet.»

Jeg har tenkt og grubla på dette. 

Hva vil det si å bade i trygghet?

Først syns jeg det hørtes litt flåsete ut.

Men jeg vet at han mente det.

I stedet for å stå i utfordringen alene - 

ville han fylle rommet med klavertoner som kunne være min trygghet. 

Så trygt at jeg kunne bade i tryggheten.

Kan ikke få det tryggere enn det..

Dette drar jeg over i andre sammenhenger også. 

Hvis du står midt oppi noe tragisk, traumatisk eller utfordrende på ett eller annet vis.. Tenk hvor deilig det er å da kunne bade i tryggheten til noen du kunne stole på!!!

Jeg kjenner ei nydelig, lita jente som nettopp har fått leukemi. Det er en veldig stor omveltning for hele familien. Tryggheten blir plutselig erstattet av noe skremmende og uhåndterlig. 

Mitt ønske er at familien til denne lille jenta kan kjenne på en trygghet større enn noe annet.

Og at de virkelig kan kjenne at de kan bade i trygghet. 

Virkelig kjenne at de ikke er alene. 

Kjenne at de klarer å stå i det sammen.

Hovedfokuset i bloggen min er seksuelle overgrep. 

Men jeg skriver også om andre ting.

Kanskje du kan kjenne deg igjen i det jeg deler. 

Kjenne at du ikke er alene.

Alle trenger trygghet.

Tenk om du kan gi et medmenneske en trygghet som er så stor at vedkommende kjenner seg badet i trygghet!!!

Torneroser

Jeg har vært litt fraværende i det siste. 

Det skyldes at jeg ikke har vært i form. 

Jeg har egentlig vært ganske dårlig, men nå kommer jeg meg. 

Litt mer for hver dag. 

Fryder meg over det fine vært og alt som vokser og gror i hagen.

Roser er røde

Fioler er blå 

Druer er søte 

Du er likeså

Tror det var sånn en av reglene fra minnebøkene fra barneskolen var.

Jeg elsker roser. Sterkt ord å si at man elsker en ting, men det gjør jeg.

I dag har jeg klart å komme meg ut i hagen for å klippe rosene. 

De må stelles med for at de skal bli fine. 

Litt fælt å klippe de. 

Noen klippes helt ned. 

Noen skal bare stusses litt. 

Noen har fæle torner

Andre har nesten ingen torner

Den fæleste rosebusken i hagen har tett i tett med lange torner.

Det er nesten umulig å ta i de greinene. 

Men de har de vakreste rosene som finnes. 

Tett i tett med små roser med tette roseblader. 

Fargen er vakker, dyp rosa.

Denne rosebusken har stått på samme sted siden bestemor bodde her.

Det er kanskje derfor det er den fineste i mine øyne.

Bestemor var fantastisk god. En trygg favn å komme til. Ho var smilende, med åpne armer og et åpent hjem. Hun hadde lun humor og gav meg skikkelig gode bamseklemmer.

Hun elsket hagen sin. Synet som møtte deg når du kom hit til huset hennes på denne årstiden - var en krokbøyd kropp, med hendene i jorda og baken i været.

Livet er en dans på roser. 

Man har noen gode dager man kan nyte synet av en vakker blomst. 

Men man må også ta med de verste tornene i livets rosedans.

Vi er som roser som trenger godt stell. 

Ikke for at man skal dulles med hver dag. 

Men sånn innimellom.

Du skjønner poenget?

Ønsker deg en nydelig dag der du er.

Stell godt med hverandre, selv om det er noen utfordringer av og til.

Gjøre så godt vi kan

For første gang på veldig lenge, kjennes dagene fryktelig tunge.

Jeg er ikke deprimert eller noe sånn. 

Syns bare at alt er veldig absurd. 

Vi påvirkes av koronakrisen enten vi er syke eller friske. 

Livet tar oss på nye måter. 

Jeg lengter tilbake til hverdagen igjen. 

Hvordan kan jeg si det? 

Jeg er jo bare hjemme...

Mannen min er på jobb.

Jeg er jo så heldig at jeg fremdeles har besøk av ei av døtrene mine. 

Venter fremdeles på bilsvar - fordi de måtte ha ny uttalelse fra nevrologen min. 

Ting tar tid. Nå tar det enda lengre tid. 

Utrolig hvor egoistisk jeg er!!!

Det er skremmende å tenke på hvor mange som dør av dette nye viruset hver dag. 

Mange mister jobben. 

Mange blir permittert. 

Mange familier sliter skikkelig nå når de må forholde seg til hverandre hele døgnet. 

Mange barn har det verre enn vanlig. 

Mange som i utgangspunktet er ensomme, blir enda mer ensomme.

Mange er isolerte.

Osv...

Derfor ønsker jeg meg tilbake til hverdagen igjen. 

En hverdag hvor barn kommer seg på skolen og andre aktiviteter.

En hverdag der eksamener kan gjennomføres på vanlig måte. 

En hverdag hor alle kan uttrette sin egen jobb. 

En hverdag hvor vi kan gi og ta imot alle de klemmene vi ønsker og behøver. 

En hverdag hvor vi kan sitte sammen med hele familien. 

En hverdag hvor vi kan drikke kaffe sammen med besteforeldre.

En hverdag hvor generasjoner kan møtes uten frykt.

En hverdag hvor vi kan treffes på butikker og kafeer.

...

Og her sitter jeg og surmuler over mine egne ting. 

Surmuler over at livet er satt på vent.

På vent for hvem?

Livet er satt på vent for alle. 

Klarer du 

og klarer jeg 

å løfte nesa opp fra eget liv 

å se at vi har det ganske bra tross alt. 

Det vi kan fortsette å gjøre er å ta alle forholdsregler som blir gitt oss for å være med å begrense smitte...

Gjøre så godt vi kan...

Gjør du så godt du kan?

Venteboble...

Begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev. 

Blir litt satt ut av å tenke på dette korona-viruset. 

Føles som om hele verden er satt i karantene...

Det er herlig å være hjemme.

Noe som er bra oppi det hele er at jeg får litt tid med barna/ ungdommene mine. 

Min flotte sykepleierstudent har reist tilbake for å jobbe der ho studerer. 

De andre er hjemme. 

Skriver bachelor, 

har hjemmekontor, 

jobber litt i huset, 

baker litt og 

holder på å gå på veggene.... 

Men de er her. 

Det er jo ikke sånn det skal være, men akkurat nå er virkeligheten sånn.

Jeg nyter lydene i huset. Samtidig er tankene mine hos NAV. Jeg har nemlig vært på bilmøte. Møtet varte i nesten tre timer. Jeg er veldig spent på utfallet der. Får svar en av dagene denne uka - hvis det ikke blir korona-utsatt. Kjenner jeg er veldig spent. Ønsker så gjerne å få selvstendigheten tilbake... Litt egoistisk, men dette er min virkelighet .

Noen jeg tenker veldig mye på nå er alle barna som egentlig har skole og fritidsaktiviteter 

- som en friplass, 

- med trygge voksne,

- som ser de,

- som er en stabil trygghet,

- og som nå blir tatt i fra de pga koronaviruset.

Livet er ikke like enkelt for alle.

Skjønner at det er viktig med harde omfattende tiltak for å slå tilbake på viruset, men liker ikke at det går utover de som virkelig trenger trygghet...

Det eneste vi kan gjøre er å gjøre det vi får beskjed om, og vente...

Maskefall og smil

Herlig å være hjemme etter en flott måned på rehabilitering. Kan ikke si at kroppen er så veldig mye bedre, men jeg har trent i varmtvannsbasseng hver dag i fire uker og hatt mye behandling av en veldig flink fysioterapeut. Det er veldig bra. Godt å kjenne seg litt mykere i kroppen.

Fokuset nå er at jeg ikke har blitt verre av å trene en måned. Flott å bo i Norge å ha mulighet til å få et sånt flott opphold de gangene jeg trenger det.

Borte bra men hjemme best. Må igjen nevne takknemligheten min for den flotte familien min.

Hva sitter jeg igjen med etter disse ukene?

Jo, jeg har blant annet hatt mange gode samtaler med flotte mennesker med mye forskjellig bagasje.

De gangene jeg har nevnt bloggen min og nevnt at den handler om seksuelle overgrep - har enkelte delt av sitt liv som har bestått av lignende opplevelser. 

De syns det var sterkt og flott at jeg skriver og har et fokus på dette vanskelige temaet. 

Kjenner at det blir viktigere og viktigere. 

Åpenhet er bra.

Det er mange blant oss som har opplevd seksuelle overgrep som barn/ungdom. 

Jeg blir like overraska hver gang noen forteller...  

En ting vi har felles er at det ikke vises utenpå. 

Bagasjen er skjult under diverse masker.

Når det blir satt ord på det - faller masken litt etter litt.

Ser i ettertid at jeg har vært veldig «flink» til å bruke masker i mange ulike sammenhenger. Pappa mente jeg burde blitt skuespiller. Kanskje litt flåsete å si, men jeg skjønner veldig godt hva han mente. Jeg har brukt diverse masker for å beskytte meg selv.

Noen ganger er det viktig å kunne bruke masker. Med det mener jeg at alle skal ikke vite alt om alle. Men det er samtidig veldig viktig å kunne la maskene falle og vise seg sårbar overfor noen man føler seg trygg på. 

Dette gjelder alle mennesker. Ikke bare de som har opplevd alvorlige traumer.

La maskefall være en del av tankene dine. 

Når du våger å vise sårbarhet er du som sterkest. Tro meg.

Til slutt i dag. Fikk et hjerte av ei herlig dame som jeg traff på rehabiliteringen. På det stod det følgende Ole Brumm sitat:

«Ole Brumm tittet ut av vinduet og smilte.

Han hadde ingen spesiell grunn til å smile.

Det var bare det at munnen føltes mye bedre

når den snudde oppover

enn når den snudde

nedover...»

Kronisk kjærlighet

I går lærte jeg et nytt ord eller begrep. Det er vel egentlig ikke nytt, men det fikk en ny betydning for meg.

Tilbake til gårsdagen. Jeg fikk besøk av en venn. Vi «gikk» en tur gjennom skogen her og kom opp til en kafé som har en flott utsikt utover fjorden. Vi prata litt om alt og ingenting. 

Prata blant anna om hvordan det er å være den personen som 

går ved siden av den som er kronisk syk, 

hvordan det må være å være 

gift med en som har kroniske problemer, 

hvordan det må være for den som 

står ved siden av en som har opplevd alvorlige traumer osv... 

For meg betyr det først og fremst mannen min! 

Jeg lyger hvis jeg sier at alt har vært rosenrødt i vårt ekteskap,

men vi har klart oss på grunn av kjærligheten til hverandre. 

Det har vært mange opp og nedturer. Men vi har beholdt kjærligheten. Den har faktisk blitt sterkere.

Kronisk... Ja, jeg vet hva det betyr. 

Jeg har kroniske smerter. Dvs hele tiden. 

Jeg er kronisk syk. Dvs jeg kan ikke bli bedre. 

Likevel er det noe positivt i det ordet. Noe som varer...

Det er nå jeg kommer til det nye ordet, eller nye begrepet. Han vennen min kom med det nye begrepet i går. 

Kronisk kjærlighet. K R O N I S K  K J Æ R L I G H E T! ! 

Hva er det da? Jo, jeg tenker at det er en som viser kjærlighet hele tiden. En kjærlighet som varer.

Kjærligheten blir kronisk på samme måte som smertene mine og sykdommen min. 

Vakkert? 

Det blir en slags hyllest til mannen min, 

min medvandrer lider av kronisk kjærlighet. 

Er det rart jeg lengter hjem nå? Har nedtelling på dagene. Fem dager igjen. Har og har hatt det veldig bra her jeg har vært i nesten fire uker. Kjenner at det skal bli deilig å komme hjem. Det er godt å ha noen å reise hjem til. 

Det er Ikke alle som har det. Jeg er heldig. Har en mann som elsker meg med alle mine feil og mangler. En mann som savner meg. En mann som jeg savner. Tror at alle har godt av å være borte litt fra hverandre. Godt å kjenne på savnet. Godt å komme hjem.