Rollemodellen min

I dag skinner sola fra skyfri himmel igjen. Det er deilig å se solstrålene og kjenne bitte litt varme fra sola. Jeg liker varme mye bedre enn kulde både som værfenomen og i hjertet. Når snøen kommer ned ferdigskuffet som regn - er jeg glad. Da kan jeg nemlig komme meg ut med rullestolen. Det er fint å ha mulighet for komme meg rundt litt både på øya og i byen.

Vet at det er mange barn som egentlig hadde hatt det mye bedre hvis de kunne lekt litt ute i snøen. Jeg føler meg litt egoistisk når jeg ikke ønsker meg snø, men av og til er det litt deilig å være egoistisk. 

Har vært hos tannlegen i dag. Null hull. Veldig deilig. Nå sitter jeg på teaterkafeen og venter på ei skjønn venninne. Ho er nydelig. Har alltid mye klokt å si. Full av nye tanker og ideer. Spennende.

Av og til lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært uten overgrepshistorien min. 

Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen hadde fått et lite glimt inn i det som jeg bar på som liten jente. 

.. hvis noen hadde fått et glimt av min store hemmelighet. 

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet følelsene mine i forhold til å være den lille jenta i den gule kjolen. 

Har beskrevet hvordan det hele startet ved bassengkanten utenfor palasset på toppen av bygda. 

Har beskrevet redselen og uvitenheten min. 

Noen lurer kanskje på hvordan det påvirker meg nå, så mange år etter. 

Sånne voldsomme opplevelser setter spor. 

Synlige spor. 

Mindre synlige spor. 

Spor som kan snakkes om og 

spor som ikke kan snakkes om.

Jeg skal ikke beskrive alt fra begynnelsen igjen, for den kan du lese hvis du blar deg ned til første innlegg. Traumatiske opplevelser lagres i kroppen på et eller annet vis. Jeg vet at det er viktig å bearbeide ting. Jeg er veldig glad for at jeg har bearbeidet, men kroppen husker hva den har vært igjennom. Nå klarer jeg i stor grad å velge hva jeg vil huske. Jeg klarer i stor grad å dekke til de verste scenene fra livet mitt. 

Når en stor gudfryktig mann kan få seg til å ødelegge så mye i ei lita jentes kropp og sinn - kreves det mye for å bygge opp igjen den tilliten. Da tenker jeg på tilliten til menn generelt.

Min far har vært den største rollemodellen i mitt liv. 

Han har vist meg at alle menn ikke er farlige. 

Han har vist meg at det er fullt mulig å stole på menn. 

Han har vist at det går an å gi menn en klem. Jeg elsker klemmer. 

Han har vært og er fortsatt en god rollemodell for ungene mine også. 

Han har vært og er en herlig morfar. 

Han har glimt i øye. 

Han kan være full av alvor. Kan tulle og le. 

Han er bilde på en mann som viser respekt til alle han omgås. 

Snill som dagen er lang. 

Kanskje tegner jeg et glansbilde av min far nå, men det er et virkelig og ærlig bilde. 

Uten han vet jeg ikke;

om jeg hadde klart å stole på en mann,

om jeg hadde giftet meg, 

om jeg hadde klart å føde tre barn, 

om jeg hadde turt å bli mor. 

Han har med sin tilstedeværelse lært meg hvor viktig det er med gjensidig respekt. 

Jeg kjenner meg utrolig heldig. Jeg sliter med helsa, men jeg har det veldig bra. Om tankene flyr litt innimellom - har jeg funnet frem til min måte å være tilstede i eget liv. Jeg har all grunn til å rette meg opp i ryggen hver dag og si at jeg er bra nok akkurat som jeg er. Selv om kroppen min  har vært igjennom mange ting, fortjener den at jeg godtar den akkurat som den er. 

Jeg er hel med mange arr. Det gjør ingenting. Når sårene får sjans til å heles dannes det arr. Arrene viser et levd liv, men det viser også at jeg har vært villig til å la sårene gro. 

Hvis du ikke har lest alle innleggene mine, vil jeg anbefale å skrålle deg ned å starte med å lese begynnelsen. Da får du hele historien men også hvordan jeg har blitt hel gjennom opphold på Modum og min personlige kamp.

Nytt år nye muligheter

Nytt år, ny IPad😍, nye muligheter, nye ting å være takknemlige for. Og jeg er virkelig takknemlig. Føler meg såååå utrolig heldig. Jeg har en superflott familie. Jeg er utrolig stolt over ungene mine. Kjenner på en stor takknemlighet for at vi har et hjem som de syns det er bra å komme hjem til. Alle har ikke det. Derfor blir takknemligheten min ydmykt større - på en måte.

Til info - siden jeg har skrevet om avslaget på bil. I dag er klagen sendt. Nå er det bare å vente på neste avslag med tålmodighet😏

Men det er også mange andre ting å tenke over. 

Jeg lurer på hva det er som gjør at det er så utrolig mange som har så lite tro på seg selv, og så utrolig dårlig selvtillit og selvbilde. I går snakket jeg lenge med ei flott dame på 90 år. Hun er ei oppegående, flott dame som er klinkende klar i toppen. Hun har fine klær og ser absolutt ikke ut som om hun er 90. Selv føler hun seg utrolig liten og har et lavt selvbilde. Hun vet at hun har mye kunnskap, men det er liksom ikke viktig. Hun ønsker å være usynlig. 

Dette syns jeg er bare trist. Jeg ser virkelig opp til den dama - men selv føler hun at hun er ingenting verd. Jeg blir målløs. 

Det værste er at jeg har snakka med flere eldre mennesker som har det på akkurat samme måte. Janteloven har liksom grodd fast inni hjertet deres. 

Det er så utrolig viktig å si til hverandre at vi betyr en forskjell. Jeg mener ikke at alle skal gå rundt med nesa i sky og måle seg opp imot de andre rundt seg. Men alle har bruk for at noen ser de, og at vi kan se det gode i hverandre. Dette gjelder like mye de eldre som vi har rundt oss. De har like mye bruk for å bli sett som alle barna, ungdommene og oss voksne.

Jeg har liksom fått en aha opplevelse. Den går ut på at det er mange eldre som har veldig liten tro på seg selv. Trist!!

Psykisk helse er et superviktig tema for alle aldersklasser. Det har denne julen vist til hele Norge. Kanskje det er på tide å begynne å bry oss om de vi omgås med. 

Kanskje vi av og til skal spørre «Hvordan har du det egentlig?» og ta oss tid til å høre på svaret.

Kanskje noen da tør å fortelle hvordan de virkelig har det.

"Begynn med det som er nødvendig, 

fortsett med det som er mulig, og 

plutselig greier du det umulige". 

Frans av Assisi

Julehilsen

Julefreden har senka seg. Alle ungene mine har kommet hjem til jul. Huset fylles av julemusikk fra mine sangglade unger. Hjertet fylles av kjærlighet og stolthet.
Julegavene er nesten ferdige. Julematen er i hus.
Skuldrene kan senkes.

Jeg tar litt juleferie fra bloggen. Kommer sterkere tilbake på nyåret.

Julehilsenen fra meg til deg blir;

Legenden om de fire adventslysene.
Fire lys brant på adventskransen.
Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sukket og sa:
"Mitt navn er fred. Jeg skinner så klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg."
Flammen ble mindre og mindre... til slutt sluknet det helt.

Det andre lyset sa:
"Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner."
Så sluknet det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
"Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke andre rundt seg, som de skulle elske."
Også det tredje lyset sluknet.

Ett barn kom inn i rommet, så på lysene og sa med øynene fulle av tårer:
"Dere skal da lyse og ikke slukne."
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:
"Vær ikke redd! Mitt navn er håp og så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene."

Barnet tok frem en fyrstikk, og ved å hente lys fra håpets flamme tente hun alle de andre lysene igjen.

Frustrert julemedvandrer

I dag er jeg litt irritert, frustrert, lei osv...
Jeg er drittlei av å være avhengig av andre.
Lei av å ikke klare meg selv.
Lei av å måtte få andre til å hjelpe med rullestolen
Lei av at jeg må få andre til å kjøre meg der jeg vil.
Lei av å ikke være selvstendig.
Lei av at jeg ikke kan kjøre bilen selv.
Lei av å være ubrukelig.
Lei av å ikke kunne hjelpe de rundt meg.
Lei av å være en belastning.

Nei, jeg er ikke deppa eller noe sånn. Har bare fått avslag på søknad om bil som kunne vært tilrettelagt for meg. Det er for meg et avslag på selvstendighet og et avslag på egen livskvalitet.

Vet at dette ikke handler om temaet på bloggen min. Men jeg er et helt menneske med mange slags utfordringer. Er ikke alene om det. Derfor deler jeg dette også.

Jeg er ikke en som gir opp. Så jeg skal klage og klage og klage på avslaget. Utfordringer er til for å løses. Dette er en stoooor utfordring. Vet ikke om jeg kommer i mål, men skal i alle fall prøve.

Ikke alle dager er like. I dag har jeg en sånn "vissen" dag. Er sliten og utkjørt etter trening og fysioterapi. Blir sikkert ikke noe bedre av å ha denne klagesaken hengende over meg.

Jeg vil aller helst bare nyte tida og kjenne på lykkefølelsen.
Lykkefølelsen over den gode familien min.
Lykke over å kjenne på at jeg har vært ei god mor.
Det vet jeg, for det vises på ungene mine.

Tenkte egentlig å ta julefri fra bloggen, men her ligger jeg igjen og skriver.😅

Temaet på bloggen er som dere vet - seksuelle overgrep. Jeg tror det er sunt for alle å lese om hvordan disse opplevelsene påvirker oss. Både dere som har opplevd og dere som nesten ikke tenker på at det skjer... Jeg skriver "påvirker oss" for min måte å reagere på - er representativt for mange.

Det burde vært et mye større fokus på temaer som er fulle av skam og skyld.
Vet at det er et økende fokus på seksuelle overgrep både i barnehager og skoler.

Hvis jeg tenker på hvor mange som er utsatt for overgrep i dag - blir jeg kvalm. Tør ikke skrive noen tall, for jeg vet ikke den siste statistikken. Vet bare at statistisk sett finnes det flere ofre i ditt nærområde.
DET er noe å tenke på.

Tenk på barna som trenger en trygg voksen julemedvandrer❤️

Senk skuldrene litt

Juleshopping, julekos, julekaos, julegaver,
julemat, juletre, julebrus, julestress,
julekort, julevenn, julefred, julesmil,
julekrybbe, julebakst, julekaker, julespill,
julemat, julekuler, juleklem, julero,
julekonserter, julepynt, jule.....

Lista kan fortsettes i det uendelige.
Hvor er du?
Hvor er jeg?
Klarer vi å nyte tida vi er inni?
Klarer vi å stresse ned?
Det er ikke alle tingene vi omgir oss med som gir oss julefred.
Den virkelige julefreden er den som skapes inni hjertet.

Budskapet om den lille Jesus som ble født på julenatta og som vokste opp å ble en mann som gjorde mange undere og som ble ofret for vår skyld - det skaper den virkelige julefreden...
Det er grunnen til at vi feirer jul.
Jeg håper vi klarer å huske det innimellom alt julekaoset og julestresset.
Senke skuldrene og se hverandre.
Se at de rundt oss har det bra.
Utgjøre en forskjell for våre medmennesker.
Være tilstede der vi er.
Være en julemedvandrer.

Storm og brakkvann

Nydelig vær i går. Sol og blå himmel. I hvert fall deler av dagen. Det var godt etter ei lang natt med veldig mye vind og regn. Jeg er så glad at det ikke var snø - alt det som kom ned.

Min gode pappa har alltid sagt at det er viktig at det stormer litt - både på sjøen og hjemme. Sjøen trenger å bli røska opp litt sånn at det ikke blir brakkvann. Sånn er det også i livet ellers. Vi trenger noen stormer for å røske opp i all innvendig grums. På den måten unngår vi at det blir brakkvann i livet vårt.

Egentlig er det et godt bilde. Det er sunt med noen diskusjoner og småkrangler iblant - hvis det ikke blir for mye av det. Det er bra at alle i en familie kan få komme frem med sine meninger. Noen ganger blir man ikke enige, men da kan man bli enige om at man er uenige.

Det er fremdeles litt dagen derpå etter helgas "konsert-utskeielse". Men jeg kjenner fortsatt på en enorm takknemlighet. Det er verd alle smerter i etterkant.
I går var jeg med og bakte litt. Julekos. I dag er det trening i varmtvannsbassenget. Det blir bra.
Jeg kjenner at jeg lever. Trenger ikke å være i tvil om det. Det er en av fordelen av å ha konstante smerter😅.

Et ord som har vært veldig viktig for meg i prosessen frem mot å heles - er forståelse. Det var kanskje det viktigste for meg - at mine nærmeste forstod meg og at de viste forståelse for meg. Tror det er fordi ingen forstod meg i de elleve årene overgrepene holdt på. Det må være derfor nettopp dette var så viktig for meg. Husker at jeg etterlyste forståelse i årene etter 2013. Husker også at forståelsen kom for fullt da jeg klarte å forklare, klarte å sette ord på ting.

Jeg har lært ufattelig mye om meg selv og andre i løpet av de siste årene. En ting er at det virkelig har gått opp for meg at de rundt meg ikke er tankelesere. Høres kanskje dumt ut. Men jeg tror at mange av oss av og til tenker at andre burde skjønne ting - uten at vi forklarer. Det hadde av og til vært praktisk.

Kommunikasjon er egentlig et bra verktøy. Vi snakker, tenker, legger til og trekker fra, tolker, analyserer, grubler... på forskjellige vis - fordi vi er forskjellige. Ikke rart at det oppstår misforståelser av og til.
Når jeg ser tilbake på min taushet i forhold til å dele av min fortid og mitt behov for å bli forstått - er det egentlig ikke så rart at mye ble positivt forandra da mannen min fikk lese mine skrevne ord. En god følelse.

Selv om forståelse var viktig for meg - var det aller viktigste å bli trodd. Det har jeg nevnt før. Men det kan ikke sies mange nok ganger. Når noen har vonde opplevelser av ulik art er det uansett viktig at noen tror deg...

Noen av dere har gitt uttrykk for at dere vet at det skjer seksuelle overgrep, men at det er vanskelig å ta det inn over seg. Det blir virkeligere og voldsommere når en man har vokst opp sammen med, forteller om det - sånn som jeg har gjort nå. Det er jo forståelig.
Håper at min åpenhet kan få bort noen skylapper.

PS! Setter pris på at dere kommenterer og spør om ting dere tenker på.

Leve livet

Hva gjør vi med livet vårt? Stort svevende spørsmål.
Tror at de fleste mennesker gjør noe bra med livet. Eller at de fleste ønsker å gjøre noe bra. Det heter seg at du ikke kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Viktig!

Jeg så en tegneserie på facebook. Snoopy sitter ved siden av vennen sin.
Vennen; "We only live once"
Snoopy; "Wrong! We only die once. We live every day!!"

Det er ganske sant.
Hva fokuserer vi på?
Klarer vi og virkelig leve hver eneste dag?
Hva vil det si å LEVE hver dag?

Min kloke mormor, som jeg mistet alt for tidlig sa alltid;
" Gud legger ikke mer på menneskene enn de kan klare å bære"
Jeg har mange ganger vært uenig med henne i det. Men når jeg tenker tilbake på de tyngste stundene i livet mitt - har jeg klart å komme gjennom alt - tross alt.
Selvfølgelig ser jeg at mye av det, skyldes min stahet og styrke. De ordene til mormor har også ligget i tankene mine et sted. Tror hun har rett.. "Som din dag er skal din styrke være..."

En annen ting som mormor sa;
"Si aldri mer enn du kan tåle å høre tilbake"
DET er i alle fall sant. Tenker på det hver gang jeg skriver her i bloggen. Det handler mye om å balansere mellom å være personlig og å være privat.
Håpet mitt er at jeg skal være så personlig som overhodet mulig - uten at det blir for privat og utleverende.

Hovedtemaet mitt som handler om seksuelle overgrep er egentlig ganske privat, men jeg velger å være åpen om dette likevel. Det er nesten umulig å snakke om dette uten at noen står frem og forteller om hvordan det er å leve med dette, hvilke følelser som kommer frem og hvordan dette påvirker hele livet.

Jeg tror at de som blir voldtatt som voksne også kan kjenne på den samme maktesløsheten som barn gjør. Det blir selvfølgelig på en annen måte. Når du opplever dette som barn blir det altoppslukende. Men noen ting, noen måter å reagere på - blir ganske like.
Det etterlater et stort avtrykk av redsel i kroppen.

Derfor er det sååå utrolig viktig at vi våger å sette ord på dette.
Våger å høre hvordan det våre medmennesker har det.
Våger å låne øret vårt til en som trenger det.
Våger å være en medvandrer.